Gir seg på topp

Johanne Svendsen Rognlien

6. februar 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Etter seks sesonger må vi si farvel til Hannah og vennene. Men før det hele er over skal vi se hva det kan bli av den navlebeskuende twenty- something-vennegjengen. Tre episoder ut i sesongen er jeg totalt bergtatt og overbevist om at dette kan bli den beste sesongen av dem alle.

Lena Dunham har klart å skape et univers med karakterer vi elsker og forakter på samme tid. Gjenkjennelsesfaktoren er ofte høy når man følger Hannah, Marnie, Jessa og Shoshanna kave seg gjennom livet med hodet så vidt over overflaten.

De tre første episodene har alle solide manus, men er ganske så forskjellige i form. I sesongpremieren på 40 minutter møter vi Hannah som er på skriveoppdrag etter å ha fått mye oppmerksomhet for å ha deltatt i podcast-innspillingen av ”The Moth.” Jobben er å dokumentere en surfecamp med en ironisk distanse, men Hannah finner raskt ut at hun kanskje ikke hater absolutt alt ved stedet. Mye takket være surferduden spilt av Riz Ahmed som gjør en genial gjesteopptreden. Marnie som i begynnelsen av serien var den sterke i gjengen virker mer retningsløs enn noen gang og dras mellom to menn, Shoshanna skal prøve å skape seg en markedsføringskarriere etter oppholdet i Japan og Jessa må leve med det hun har gjort; å velge Adam over Hannah.

Episode tre er nok min favoritt så langt og foregår inne i en leilighet der vi overværer samtalen mellom Hannah og en berømt forfatter spilt av Matthew Rhys (som forøvrig også gjør en solid gjesteopptreden.) Å la episoden handle ene og alene om en av karakteren er noe Girls har gjort før, og er et smart narrativt verktøy når det er noe man virkelig har på hjertet. Dunham fører oss inn i en samtale som handler om skribenters utleveringsrett av andre, om seksuelle overgrep, om maktrelasjoner, om følelsen av skam og ønsket om å bli sett. Her siger den alltid underliggende feminismen i serien ekstra godt frem, uten å komme med altfor bombastiske svar og uten at det Dunham ønsker å formidle føles påtvunget. Jeg kjenner jeg blir dypt berørt og ikke minst inspirert. Hva mer kan man da be av en serie?

At Girls i starten ble sammenlignet med Sex and the City var kanskje ikke så rart, men det er ingen tvil om at de to har vokst langt fra hverandre. Carrie Bradshaw var først og fremst en fantasi, mens Hannah Horvath er realiteten – på både godt og vondt. Girls utfordrer og gleder – det er tenke-tv og latter-tv. Det er en serie som jeg tror har hatt en genuin innvirkning på flere tilskuerens liv og som har banet vei for andre unge lovende som klør i skrivemuskelen. Tre knallsterke førsteepisoder gjør at jeg lengter etter å se resten blandet med en viss melankoli for så er det jo helt slutt.

Med andre ord – Girls gir seg på topp!


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost