Kronglete tittel, platt drama.

Nicolai Berg Hansson

22. mai 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Og årets mest kronglete tittel går til et rimelig platt A4-romantisk drama, som dessverre speiler lite av den oppfinnsomme «quirken» man finner i tittelen. Filmen er basert på den bestselgende boka av Mary Ann Shaffer, og utifra filmen å dømme (har ikke lest boka), befinner vi oss langt inn i Lucinda Riley-land. Det er harmløst og søtt, ufattelig forutsigbart og såpete, men med tidvis interessante tolkninger av historiske hendelser.

Vi befinner oss i England, rett etter krigen. Den unge forfatterinnen Juliet mottar et brev fra den lille øya Guernsey, fra en gjeng som kaller seg «Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai». Dette er nok til å gripe interessen hennes, og hun aner en historie i det fjerne. Dessuten har hun en forlovede hjemme på fastlandet som maser om å flytte til New York, så hvorfor ikke gripe muligheten til å tilbringe et par uker på den mest avsidesliggende øya i hele den engelske kanal? På Guernsey blir hun kjent med den lille bokklubben, og deres traumatiske opplevelser under krigen.

Mike Newell lagde severdige ting på 90-tallet, som Fire bryllup og en gravferd og Donnie Brasco, men har visst mista piffen siden den gang. Ikke bare er historien veldig strømlinjeformet – la gå, greit koselig makter den jo likevel å være – men det filmatiske uttrykket er utrolig lite inspirert. Ser mer ut som en TV-produksjon enn en kinofilm, om det så kommer til lyssetting, kostyme eller settdesign (spesielt merkbart i scenene som omhandler krigen). Men om historisk romantikk tiltaler, skal du ikke se bort ifra at filmen faller i smak.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost