Tidvis flott og gripende film.

Le LD Nguyen

24. februar 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Arild Andresen har levert to av de flotteste oppvekstdramaene her til lands i inneværende tiår: Keeper’n til Liverpool (2010) og Kompani Orheim (2011). Med sin nyeste film, Hjertestart, fortsetter han å rette blikket mot barnets oppvekstsvilkår og ukonvensjonelle familierelasjoner. Dog, denne gangen sett primært fra en voksens perspektiv.

Kristoffer Joner spiller offshore-arbeidende Kjetil, som sliter med å ta seg av sin colombianske adoptivsønn etter at kona (Ellen Dorrit Petersen) omkommer i en bilulykke. Sorg, savn, skyldfølelse, hverdagstress og ikke minst tvil om sine følelser for den stadig mer distanserte og utagerende guttungen Daniel gjør at den desillusjonerte far begynner å tenke det utenkelige: Kan han kvitte seg med guttungen, som tross alt var konas «prosjekt»? Vil Daniel få det bedre hos noen som faktisk kan relatere seg følelsesmessig til ham, og ta bedre vare på ham?

Hjertestart har blitt en tidvis flott og gripende film, men den når dessverre ikke opp mot regissørens foreløpige karrierehøydepunkt, nevnte Kompani Orheim. Selv om dramaet er sterkt nok og følelsene det jobbes med er såre og vanskelige, så merker man hele veien at filmen mangler det siste giret – det som virkelig griper fatt i deg og suger deg inn det dramaturgiske universet; får deg til å glemme at du sitter og ser film. Regissør Andresen er flink til å skape levende, troverdige miljøer, men her blir enkelte scener for oppstylta og kunstige. Som når guttungen forsvinner fra faren mens de bivåner et gateshow i Bogota, for eksempel.

Alt i alt et severdig drama, men ikke det nivået vi etter hvert har lært å forvente fra Arild Andresens hånd.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost