Charlotte Rampling slår oss i bakken.

Einar Aarvig

13. april 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Charlotte Rampling! Modell, sangerinne, frontfigur for det svingende sekstitallslondon, skilt fra Jean Michel Jarre, kjent for tull og tøys som Zardoz (1974), Dexter (2006) og Assassin’s Creed (2016), seriøse europeiske kunstferdigheter som Under Sanden (2000), Melancholia (2011) og The Mill and the Cross (2011) og med både Woody Allen-filmer og oscarnominasjoner på cv-en.

I Hannah (som ikke må forveksles med Saoirse Ronan-filmen Hanna fra 2011), smiler Ramplings rollefigur en -1 – gang. Det er når hun besøker ektemannen i fengsel og forteller om hvor trivelig det var i barnebarnets fødselsdagsfeiring. Alle lo og koste seg og lille Charlie elsket kaken hun hadde bakt. Alt er løgn, i virkeligheten ble hun kaldt og knapt avvist av sin sønn på gårdsplassen utenfor feiringen, han vil ikke ha noe med foreldrene sine å gjøre.

På grunn av ektemannens forbrytelse mister Hannah sin familie og prøver å opprettholde et normalt liv i en vinterlige belgisk havneby. Filmen skildrer denne tilstanden med forstørrelsesglass, her er få vendepunkt og ingen ytre dramatikk.

 

Mens ukens andre dramastorfilm Phantom Thread fråtser i forseggjorte kostymer og locations og med allstedsnærværende musikk, er Hannah minimalistisk, med færre holdepunkter for publikum.

Det er innsiden av Charlotte Rampling som er åstedet for filmens virkelige drama, og det er bare å la seg bli slått i bakken av rolleprestasjonen. Det er stilsikkert og nokså kompromissløst og heftig, men kunne fort blitt traurig og ensformig med en mindre interessant skuespillerinne i hovedrollen. Filmen dveler og lar publikum tolke og skape egne stemninger og føles samtidig ikke et øyeblikk som for lang.

 

 


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost