Aldri mer enn fornøyelig.

Nicolai Berg Hansson

10. mars 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Mary Jackson, Katherine Goble og Dorothy Vaughan var pionerer innen romfartsteknologi og ingeniørfag. I 1961 trosset de grenser og forventinger og var viktige brikker i å plassere mennesker på månen før tiåret var omme. Ikke bare er de kvinner, men også fargede, som betyr at de står ovenfor en dobbelmengde utfordringer for å få oppfylt sine drømmer.

Ved siden av å være et portrett av disse tre kvinnene, er Hidden Figures en skildring
av romkappløpets tidlige dager. Amerikanerne er paranoide og livredde russerne, alle vil skrive historie, Kennedy er et friskt og optimistisk pust i politikken, og en merkelig bauta av en datamaskin er i ferd med å erstatte menneskene.

Med rakettaktig presisjon treff er filmen alle målene den sikter etter. Her er det nok å gråte og le og smile av, og det er klart den er underholdende. Men det gjør den også veldig forutsigbar, og i filmspråklig sammenheng i overkant tradisjonell. Med andre ord havner den litt for mye i den vanlige biopic-fella, hvor filmen er et solid stykke håndverk hele veien gjennom, men det skorter på originalitet og oppfinnsomhet.

Filmen kunne også kanskje klart seg uten at produsent Pharrell Williams skulle snike seg med på soundtracket. Filmens største styrke er de tre hovedrollene. Taraji P. Henson, Octavia Spencer og musiker Janelle Monáe fyller karakterene sine med en fornøyelig mengde varme og sass, det skal godt gjøres å ikke heie på dissedamene. At de nå blir historisk sett anerkjent gjennom filmen er vel fortjent, men som film er Hidden Figures aldri mer enn fornøyelig. Men noen ganger er det jo akkurat det som skal til.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost