Gåsehudfremkallende bra

Le LD Nguyen

9. april 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Filmskaper Jorunn Myklebust Syversen er fra Hallingdal, og lot like godt handlingen i spillefilmdebuten utspille seg i hjemlige trakter. På toppen av det hele har hun latt sin egen tante og onkel spille to store roller i denne dramakomedien, som kaster et skrått, gravende og samtidig varmt og følsomt blikk på livet på den norske bygda. Med karakterportretteringer av det sublimt gode slaget og faste, samt velplasserte
kameravinkler som åpner opp bildet og gir oss dype innblikk i natur, folk og miljø, går Hoggeren både rett i hjerterota og gir hjernen noe å gnage på. Her skimtes i solide drypp inspirasjonsspor etter store fi lmkunstnere som Roy Andersson, Bent Hamer og Ole Giæver.

Hovedperson er Anders (Anders Baasmo Christiansen), som vender tilbake til Rukkedalen etter å ha brent seg ut på bylivet og forfatterambisjonene i Oslo. Han tar over småbruket han har arvet etter foreldrene sine, suller rundt i skogen og hogger ned trær uten mål og mening, tar seg en joggetur nå og da, og stikker innom tante og onkel som bor like ved. Det siste er imidlertid ingen udelt glede, da onkelen stort sett ikke tåler trynet på denne unyttige og uvettige byfyren som raserer skogen i tro på at fysisk arbeid er det som skal til for at han får orden på det skakkjørte hodet sitt.

Hoggeren byr på store doser humor av den mørke og underdrevne sorten, som i en realistisk stil skaper en uovertruff en nærhet mellom filmens karakterer og oss som sitter og ser på. Du humrer, ler, blir flau, rørt – og grubler litt over din egen tilværelse på denne snurrige kloden. Det hele er så disiplinert og smakfullt utført. Avslutningspartiet er dog av det mer ordinære og forutsigbare slaget, men slett ikke nok til å skjemme en film som til tider er gåsehudfremkallende bra.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost