Nesten gnister.

Admin Filmmag

13. mars 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Anmeldt av Mads Kvalvaag Halvorsen

Det gjør vondt å se Insyriated. Ikke så rart, kanskje, med tanke på at den skildrer den harde hverdagen til sivile fanget i en krigsherjet by. Her møter vi en familie og deres naboer, innelåst i en leilighet i en ellers forlatt boligblokk. De er omgitt av snikskyttere, og kan ikke bevege seg trygt utendørs. Selv barrikaderer de døren med bjelker i påvente av at far i huset skal vende tilbake. Stemningen er naturlig nok trykket, noe som ikke hjelpes av at hushjelpen en morgen blir vitne til noe høyst dramatisk. Filmen foregår nesten utelukkende inne i den lille leiligheten, og kammerspillfølelsen er komplett.

 

Selv om filmen er vond, er den ikke egentlig særlig original. Vi møter riktignok ikke soldater på slagmarken, men det er ikke akkurat en avsløring at også vanlige mennesker lider under krig. Derfor er også filmen mest interessant når den tar for seg de menneskelige relasjonene beboerne i mellom. Hemmeligheten som etter hvert vokser seg stor i de trange rommene, er et mer betent aspekt enn de ukjente mennene som av og til banker på døren. Det er også synd at filmens mest ubehagelige scene samtidig er den mest klisjéaktige. Jo, den er brutal, men samtidig kjennes den overdreven og forventet.

 

Heldigvis er det ikke mye vondt å si om skuespillet. Særlig Hiam Abbass, som familiens overhode, er skarp og spent i sin rolletolkning. Hun får flest strenger å spille på, og også mest oppmerksomhet av regissøren. Samtidig hever hun spillet til de andre, som virkelig får litt å bryne seg på når hun retter falkeblikket sitt mot dem. Det slår nesten gnister til tider, men det er allikevel den ulmende, trykkende stemningen som kler filmen aller best.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost