Historisk snapshot

Le LD Nguyen

16. februar 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Biopic om den ikoniske presidentfruen i Jackie Kennedy, eller Jackie som hun var kjent som. Et stormfullt ekteskap med den kjekke, veltalende, politisk visjonære og kronisk utro John F. Kennedy gjorde Jackie til USAs førstedame 20. januar 1961, men allerede snaue to år senere tok livet en brå og tragisk vending. På en promotur til Dallas 22. november 1963 ble president JFK skutt og drept da han satt i en cabriolet ved siden av sin kone og vinket til folkemengden. Først i halsen, deretter i hodet. Jackie la armene rundt mannen sin, som kollapset over fanget hennes. Kjolen hennes var tilgriset av blod og hjernemasse.

Chileneren Pablo Larraín står bak en rekke kritikerroste filmer som tar for seg politiske, moralske og samfunnskritiske temaer i hjemlandet. På CV’n finner vi blant annet den såkalte Pinochet-trilogien (Tony Manero (2008), Post Mortem (2010) og Stem nei (2012), El Club (2015) og Neruda (2016). Likevel var det litt overraskende at nettopp han skulle bli mannen som fikk regiansvaret på Jackie, som underveis har vært aktuelt for både Steven Spielberg og Darren Aronofsky. Sistnevnte endte opp som en av produsentene for filmen.

Jackie tar for seg selve attentatet og de påfølgende dagene, da førstedamen gikk gjennom sjokk, sorg, forvirring og fortvilelse, samtidig som hun skulle ta vare på barna sine, forholde seg til praktiske ting rundt selve begravelsen og flytting ut av Det hvite huset, samt tar avgjørende grep for å sikre både presidentens og sin egen ettermæle. Filmen er som et snapshot fra det mest avgjørende øyeblikket i Jackie Kennedys liv – ikke et bredt portrett som blar tilbake til oppvekst og bakgrunn, selve ekteskapet med JFK og fremover til hun senere giftet seg pånytt og tok Onassis til etternavn. Dette er et fascinerende og smart trekk fra filmskapernes side; Jackie gir oss et fokusert og dybdepsykologiserende blikk på en hendelse som ikke bare rammet det ikoniske paret, men også definerte et veiskille innen politikk og samfunn, både for USA og verden for øvrig.

Regissør Larraín er kjent for å legge mye hjerte og temperament i filmene sine, kombinert med en sober eleganse og et spesielt blikk for mellommenneskelige relasjoner og samfunnsstrukturelle mekanismer. Dette har han videredyrket i sin første Hollywood-film, men nå også med en kjølig, disiplinert distanse til stoffet. Jackie er stram og velregissert, godt støttet opp av skuespillerkunst fra øverste hylle. Særlig Natalie Portmans innsats i hovedrollen er av det sublime slaget. Fabelaktig skuespiller, som kan alt. Her har hun og regissøren valgt å portrettere Jackie Kennedy som stundom fortrolig med nervene tjukt utenfor kroppen når hun reflekterer over livet sitt og situasjonen hun befinner seg i, og stundom kjølig og beregnende når hun skal håndtere media og detaljene rundt gravferden. Sorg – og styrke i sorgen.

Historien om Jackie Kennedy kan fylle flere filmer, og andre regissører får ta seg av andre tilnærminger. Jeg er glad for at Pablo Larraín har tatt for seg akkurat dette bruddstykket av hennes liv.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost