Mer ryddig og artig enn Kon-Tiki.

Einar Aarvig

5. juli 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Dagens generasjons filmfans forbinder muligens Jacques Costeau mest med pastisjen/hyllesten Wes Anderson utsatte ham for med Livet under vann med Steve Zissou fra 2005. Det er slik sett betimelig med en film om originalen, den glade entusiasten som forente eventyrlyst, business, risikovilje og rød lue lenge før og på en betydelig mer sympatisk måte enn Olaf Thon.

Jacques – Havets erobrer er en episk anlagt storfilm, etter to timer har man følelsen av å ha lest en tykk, hendelsesrik og sjelfull biografi. Vi opplever den ærgjerrige havforskeren og entertaineren mellom sønnens øyne, filmen tar mål av seg å fortelle en følsom historie om et far/sønn-forhold i skvis under førstnevntes karriere. Kjærlighetsdrama mellom herr og fru Costeau er det det også funnet plass til, innimellom lekre natursekvenser, tilsynelatende filmet på de fleste av planetens kontinenter.

Det er opplysende, av og til medrivende og lekkert å se på. Samtidig gaper Jacques – Havets erobrer over mye, respekten for familien og detaljene i de omfangsrike livsløpene har avstedkommet en film som med fordel kunne justert brennvidden. Men som havpioner-portrett er den både mer ryddig og artig enn vår egen Kon-Tiki.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost