Høyt energinivå og røffe kanter.

Le LD Nguyen

1. november 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Sjangerfilmentusiasten Reinert Kiil leverte den relativt pretensiøse grøsseren Huset for et par år siden. Det satt ikke helt, til tross for solid skuespill og enkelte gode sekvenser. Storyen var for tynn, manuset var underutviklet. Med Juleblod er han tilbake i et landskap som kler ham; råbarka gla’slash, outrerte karakterer og løssluppen miljøtegning.

Selve handlingen er naturligvis tant og fjas i sin edleste form. Vi har å gjøre med en psykopatisk seriemorder med julefetisj: Hver jul ikler han seg julenissekostyme og sløyer ned både glade barn og stressa foreldre på bestialsk vis – på tilsynelatende tilfeldig utvalgte steder i landet. Historien hopper litt frem og tilbake for å vise oss nissens herjinger opp gjennom et par tiår, før vi havner i nåtiden hvor han har rømt fra fengselet. Politietterforskerne Thomas Rasch (Stig Henrik Hoff) og Terje Hansen (Sondre Krogtoft Larsen) må finne fyren før han dreper på nytt, mens oppe i Honningsvåg har en gjeng sexy Australia-studiner fra ulike steder i verden samlet seg for reunionfest i boligen til en av dem. Du vet hvor det bærer. Her ruller snart hodene til akkompagnement av synthbearbeidede julelåter (kult lydspor, forresten).

Juleblod er en thrillerkomedie med sterke innslag av grafisk vold, her spares det ikke på blod og bestialiteter. Best funker filmen når humoren er understated, imidlertid har vi en del sekvenser hvor skuespillerne jazzer på litt vel mye. Storyen er ganske så finurlig med mange artige detaljer, men enkelte partier hadde tjent på minst en ekstrarunde med manusvask for å gjøre det hele litt mindre skjematisk og forutsigbart. Imidlertid velger jeg å belønne høyt energinivå og kledelig røffe kanter, dette er så avgjort en grindhousefilm du kan ha det moro med.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost