Godt budskap i en litt for oppblåst forpakning.

Nicolai Berg Hansson

8. juni 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

De fleste er enige i at vi som menneskerase har et ansvar for å verne om skapninger som står dårligere stilt enn oss, og at hver gang en rase dør ut, burde vi gi oss selv et skikkelig klaps på lanken. Men hva om disse dyrene er menneskeetende rovdyr, som attpåtil er framstilt av vitenskapsmenn i laboratorier? Det er den gode gamle Frankenstein-problemstillingen. Om vi er ansvarlige for å vekke monstre fra de døde, er vi da også ansvarlige for å holde dem i live?

Dette er tematikken i Jurassic World: Fallen Kingdom, hvor den dinosaur-bebodde øya Isla Nublar er i ferd med å gå under pga et voldsomt vulkanutbrudd, og ta dinosaurene med seg. Mange mener at dette er naturens måte å utrydde dinosaurene på nok en gang, mens en liten gruppe mennesker er villige til å reise til øya for å redde dem i tide.

Den forrige filmen var en temmelig skamløs oppdatering av originalen, og likeså resirkulerer Fallen Kingdom plotpoeng fra The Lost World (film nr 2). Også denne gangen handler det om å verne om dinosaurene, med en liten sympatisk gjeng bestående av heltene fra den forrige filmen som jobber opposisjonelt med en større militant gjeng som bare bryr seg om å være brautende mannfolk. Og etterhvert føres skapningene til fastlandet, hvor de blir siklet på av en pengegrisk sleiping som ikke forstår alvoret i hva han gjør. Det er både skuffende at filmen er såpass lite original, og overraskende at den henter så mye fra The Lost World, som tross alt blir sett på som et skikkelig feilskjær av mange Jurassic-entusiaster.

Den forrige Jurassic World hadde en del metagrep ved seg. Akkurat som at vi som publikum ikke lenger lar oss imponere av dinosaurer på skjermen som vi gjorde på 90-tallet, var dinosaurparken Claire styrte i filmen blitt avleggs. Altså måtte både virkelighetens filmskapere og de fiksjonelle park-direktørene tilby noe bedre og større, og resultatet var den genmanipulerte Indominus Rex. I Fallen Kingdom har disse meta-aspektene blitt erstattet med en noe mer hjertevarm historie, selv om forpakningen er mer oppblåst enn Jurassic-filmene noengang har vært.

Action-sekvensene er blitt større og de vitenskapelige mulighetene filmen vil ha oss til å tro på er blitt enda tåpeligere, men til bunns ligger et budskap om dyrevern og miljøbevissthet som egentlig passer veldig godt med hva den originale Jurassic Park fortalte.

Problemet er som vanlig karakterene. Selv om Bryce Dallas Howard som den tidligere parkdirektøren Claire og Chris Pratt som raptorekspert Owen er fulle av sjarm og bærer sine scener med glans, er resten av karaktergalleriet stive pappfigurer, nesten like uvirkelige som CGI-dinosaurene de blir spist av. Da hjelper det dessverre ikke så mye at Ian Malcolm og Henry Wu fra originalfilmene dukker opp i små gjesteroller. Og selv om filmen er greit underholdende hele veien, er det noe ved den Scooby Doo-aktige avslutningen i et stort herskapshus som føles litt vel campy for filmens eget beste. Det blir for teit og platt, men det er kanskje alt vi kan håpe på fra en Jurassic-film i 2018.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost