Westworld S01 E01-04

Johanne Svendsen Rognlien

5. oktober 2016

Kategori: Anmeldelse, Serier

Se flere artikler

HBOs siste storsatsning, som etter alt å dømme blir arvtageren når kronjuvelen Game of Thrones takker for seg om knappe to sesonger, er Westworld – en velspilt, spennende, mystisk og annerledes serie enn det jeg er vant til å like.

Serien er basert på filmen ved samme navn fra 1973, og universet er skapt og regissert av Michael Crichton som de fleste kjenner som forfatteren av Jurassic Park-universet.

Også Westworld handler om en fornøyelsespark, men det er ikke fortidens dinosaurer vi får møte. I stedet blir vi introdusert for en fiktiv verden som retter blikket mot fremtiden og en fornøyelsespark som ligner det ville vesten fylt til randen med roboter som parkens gjester kan gjøre hva de vil med – være seg voldta eller ”drepe.”

Å skape og behandle robotene som ser kliss like ut som mennesker på den måten som de besøkende i Westworld gjør skaper mange problemstillinger. Hvor menneskelig kan en robot gjøres før vi begynner å føle med dem? Hva slags verden har vi kommet til når mennesker søker seg inn i fornøyelsesparken og føler de kan gjøre hva de vil så lenge de har betalt for det? Og ikke minst – finnes det en mulighet for at skaperne av parken har skapt en så avansert teknologi at de ikke lenger har den kontrollen de trodde de hadde?

Serien har gjort et smart grep i å tidlig introdusere oss for noen av robotene i Westworld. Vi får dermed oppleve det ville vesten først gjennom øynene Dolores (Evan Rachel Wood) som er positiv til livet, som bor sammen med faren på en gård og som har en fortid med cowboyen Teddy (James Mardsen). Vi er dermed plassert på hennes side fra første stund, og når hun og noen av de andre robotene utsettes for urettferdighet glemmer vi at de ikke er annet enn avansert teknologi. Jeg opplever dermed et sterkt ubehag knyttet til parkens ideologi allerede fra begynnelsen av.

Men det tar ikke lang tid før vi konfronteres med illusjonen. Narrativet prøver stadig å rive oss ut av sympatien vi har bygget opp for Dolores, Teddy og de andre robotkarakterene når deres daglige rutine spilles opp for oss publikummere om og om igjen. De våkner opp neste dag med de samme replikkene, de samme følelsene og den samme historien som om de (grusomme) hendelsene de har opplevd dagen før aldri har skjedd. Det er Groundhoug Day, uten at robotene selv vet det og den mekaniske fremtoningen som i begynnelsen var umulig å se trer klarere frem.

Vi blir også kjent med The Man in Black (Ed Harris), en skummel type som har vært i Westworld litt for mange ganger og som herjer rundt på jakt etter svar på spørsmål som får oss som ser på fortsatt fremstår som er mysterium. Norske Ingrid Bolsø Berdal har lenge vært en snakkis i forbindelse med storserien, og i løpet av de fire første episodene rekker vi å bli litt kjent med karakteren hennes, Armistice, som opptrer i en av de kuleste skytescenene jeg har sett på TV-skjermen de siste åra. En mystisk karakter som jeg håper, og regner med, å se enda mer av i kommende episoder.

Serien lar oss også bli kjent med de som har konstruert fornøyelsesparken og som står bak den kunstige intelligensen, et viktig fokus for at serien har blitt så vellykket som den er blitt. Vi blir kjent med noen av de som jobber tett med Westworld-parken, blant annet Dr. Robert Ford (Anthony Hopkins) og Bernard Lowe (Jeffrey Wright), og kort tid ut i serien får vi følelsen av at skaperne ikke har den stålkontrollen over universet som de skulle ønske de hadde. At overmotet noen ganger blir selve fienden, og at det du har satt i gang ikke kan stoppes er noe serien lykkes med å formidle. Foreløpig ligger det hele  bare å ulmer under overflaten, men jeg er ganske så sikker på at det hele kommer til å koke over ganske snart – og hva som skjer da er umulig å vite.

Serieskapere Jonathan Nolan og Lisa Joy Nolan gjør det ikke strømlinjeformet eller enkelt. De velger å legge mange lag, tegne opp vanskelige problemstillinger og presentere oss for et stort persongalleri som vi etter episode fire fortsatt ikke har fullstendig oversikt over. Dette skaper en mystikk og et ønske om å utforske mer, og ikke minst stiller det et krav til tilskueren om å tenke og debattere. Kanskje finnes det ingen selvklare svar, og det du trodde du mente i begynnelsen kan forandre seg en eller to episoder senere. På den måten klarer serien å skape krevende og tenkende TV, og som tross sine elementer av det eventyrlige og science fiction kanskje er noe av det mest realistiske vi har sett på lenge.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost