Sjarmerende om døtre og mødre.

Nicolai Berg Hansson

18. mars 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Nei, dette er ikke filmen om Lady Bird Johnson, som tok over som førstedame etter Jackie Kennedy – selv om det hadde vært stas med en slags tematisk oppfølger til Pablo Larraíns fantastiske Jackie fra i fjor. Dette er Greta Gerwigs regidebut, og delvis basert på hennes egen oppvekst. Når det kommer til debutfilmer, er denne definitivt en av de mer solide. Hennes mange år som skuespiller og samarbeid med regissør/livspartner Noah Baumbach, har nok vært viktige hjelpemidler for å sette denne filmen sammen. Dette er temmelig likt hennes mest kjente verk, som Frances Ha og Mistress America, både i tone og tematikk. Likte du disse to, kan du være sikker på at Lady Bird vil falle i smak.

Der Baumbachs filmer har vært urbane New York-skildringer, er Lady Bird derimot en utkant-film, hvor protagonisten (som filmen er oppkalt etter) lengter etter kunst, kultur og inspirerte mennesker. Hennes katolske oppvekst gir henne liksom ikke det store kicket lenger. Lady Bird har drømt om å ta det neste steget hele livet, men når tiden plutselig er inne, viser det seg å ikke være så lett.

Lady Bird er en klassisk «coming of age»-film, med alt det innebærer. Her skal vi innom sex, drugs, popularitet, skoleball, opprør mot foreldre, venner som kommer og går osv. Men du verden, så sjarmerende det er gjort. Filmen har mer glimt i øyet enn de fleste av denne typen, og legger dessuten ekstra mye fokus på forholdet mellom datter og mor. Både Saoirse Ronan og Laurie Metcalf var Oscar-nominerte for sine prestasjoner, og i det store og det hele er det disse to som løfter filmen til noe helt spesielt. Og Gerwigs manus er særdeles skarpt og innsiktsfullt. Kan anbefale alle mødre å ta med døtrene sine på denne, eller omvendt, for den saks skyld.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost