En verdig avslutning!

Johanne Svendsen Rognlien

Kategori: Anmeldelse, Serier

Se flere artikler

Da kan umulig ha vært bare meg som ble fryktelig skuffet da det ble klart at TV-serien Looking skulle kanselleres etter kun to sesonger på skjermen.

Med flere tråder hengende i løse lufta ved slutten på sesong to håpet jeg at det skulle komme en avslutning av noe slag. Det inderlige ønsket om å følge de tre vennene fra San Fransisco bare bittelitt til gjorde at gleden var ekstra stor da det ble annonser at serien skulle avsluttes med en 84 minutter lang film, skrevet og regissert av seriens skaper, Andrew Haigh (Weekend og 45 år).

Filmen er en verdig avslutning på en serie som har betydd mer enn det den har fått anerkjennelse for.

I filmen møter vi Patrick (Jonathan Groff) som er på vei tilbake til San Fransisco ni måneder etter at vi forlot ham sist. Grunnen for visitten er et bryllup, og det blir raskt klart at det er bestevennen Agustín (Frankie J. Alvarez) og Eddie (Franzese) som skal gifte seg. Hvem hadde trodd det om Agustín ved seriens begynnelse?

I løpet av en flott filmet seanse gjennom San Fransiscos gater og nattklubber får vi en dialogdrevet oppdatering på hva som har skjedd med karakterene siden sist. Patrick jobber som spillutvikler i Denver, den bittelille restauranten til Dom (Murray Bartlett) som selger piri piri-kylling går så det suser, og Doris (Lauren Weedman), et høyst nødvendig tilskudd i serien, lever i et monogamt forhold med Malik (Bashir Salahuddin). Hun er derimot veldig klar på at de ikke har noen planer for å gifte seg – ”Marriage is for the gays,” sier hun med et humoristisk skråblikk på den retningen verdenen beveger seg i for øyeblikket.

Det tar ikke lang tid før Patrick innser at han må konfrontere fortiden, og forholdene han har hatt med henholdsvis frisøren Richie (briljant spilt Raúl Castillo) og hans tidligere sjef, Kevin (Russell Tovey). Førstnevnte er jo en som undertegnede alltid har heier på.

Jeg skal ærlig talt innrømme at det tar litt tid før man virkelig kommer inn i stemningen, kanskje mest av alt fordi det er så mange løse tråder vi skal oppdateres på, og noen av samtalene virker hakke for konstruerte sammenlignet med det man er vant til fra tidligere sesonger. Den litt treige starten er filmens svakeste del, men når vi først er oppdatert på det som er skjedd kan vi bevege oss over i hverdagslivet og da er Looking akkurat som det alltid ha vært. Da er det som vi aldri dro fra San Fran, og den enorme kjærligheten jeg har til hver og en av karakterene kryper for alvor frem. Avslutningen blir et tårevått farvel, akkurat slik det skal være.

Looking har alltid vært en politisk TV-serie som adresser tematikk rettet mot homofile på en gjerne indirekte måte. I en av filmens scener følger vi en opphetet diskusjon mellom Patrick og Richies kjæreste, Brady (som har vært i tottene på hverandre før) om hva som er den riktige måten å være homofil på. Patrick sier; “Brady thinks there’s only one way to be gay, and that way is his way,” og med en slik setning adresserer han ikke bare sitt eget sinne over ikke ”å få lov” til å være homofil på sin måte, men også hele problematikken rundt den stereotypiske skildringen av homofile menn gjeldende på film og TV. Looking forsøker å vise oss at representasjonen homofile menn kan være så mangt (ja, bare se på seriens rollegalleri!) og at det MÅ være rom for dette i media.

En annen ting som er verdt å løfte frem er seriens, og denne filmens, inderlige ønske om å fokusere på de positive sidene ved å leve som homofil, og dempe stigmaen som har ligget over homofile menn i film og TV. Looking er blottet for HIV/AIDS-epidemi, sykdomsangst og død. Ja – karakteren Eddie er smittet med HIV, men i hans tilfelle fokuseres det ene og alene på hvor normalt livet til folk med sykdommen kan utarte seg. Eddie har sex, fulltidsjobb og skal gifte seg, han er en av de mest elskede karakterene i serien og koser seg like mye som alle andre. Slike portretter er uhyre viktig å få løftet frem.

Serieskaper Haigh er i løpet av sin karriere blitt ekspert på å løfte frem og tviholde på de små øyeblikkene mellom to mennesker. De øyeblikkene som når man kikker tilbake på sitt eget liv betydde så uendelig mye. De har også fått god plass i filmen. Samtalen mellom eksene Patrick og Kevin over en kopp kaffe er et høydepunkt i filmen, det samme er møtet mellom Patrick på rundt 30 og Jimmy, en selvsikker unggutt på 22, som han møter på byen. Først en dampende het sexscene (sexen i  Looking har generelt sett vært banebrytende på flere områder, blant annet i å vise hvordan to menn har sex mens de ser hverandre i øynene), deretter avslappet samtale om livet og fremtiden på sofaen over take away-rester. Det hele er herlig problemfritt. Møtet mellom to generasjoner homofile menn blir en måte for Patrick å konfrontere sin egen kamp for å komme ut av skapet tidligere i livet. På en måte er han mye mindre frigjort enn Jimmy som proklamerer at han har hatt flere kjærester siden han var 16 år gammel. Patrick, sjokkert, kan ikke gjøre noe annet enn å smile.

Etter den grusomme massakeren i Orlando for ett par uker siden er Looking: The Movie et vakkert og morsomt innblikk i livsstilen det for meg er uforståelig at noen mener er truende og ødeleggende. Det er fint å få servert scener fra utallige nattklubber der mennesker i alle fasonger danser, drikker og synger av full hals til Britney Spears.

Det er fint å se en serie der skaperne viser en enorm respekt for karakterene sine og aldri gjør det verken for vanskelig eller for lett for dem – gjerne slik som livet er.

Og når det en siste gang zoomes ut fra cafeen i Castro der vennegjengen sitter og konsumerer nattmat kan jeg ikke være annet enn ekstremt takknemlig for å ha fått bli kjent med dem.

Dette har virkelig vært en banebrytende og viktig serie, som fikk sin fortjente avslutning.

 


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost