Forstand og intuisjon.

Einar Aarvig

29. september 2015

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Hva føles kraftigere enn bomber? Familiens stille støy. Tittelen på Joachim Triers internasjonale debut er hentet fra de inderlige britiske dandypoprockerne The Smiths singelsamling fra 1987, som igjen stjal den fra et fortellende dikt av Elizabeth Smart.

 

Øvre middelklassefamilie i delstaten New York, en familie med far og to sønner er ute av balanse etter at moren, en prisbelønt krigsfotograf døde fire år tidligere.

 

Parallellen til Erik Poppes 1000 ganger god natt (som fikk sin tittel fra Shakespeare) må påpekes, begge er multinasjonale, norskregisserte filmer som balanserer familieliv med en adrenalindrevet og farlig reportertilværelse der den spenningssøkende sannhetsformidleren gestaltes av en fransk Michael Haneke- favoritt.

 

Hos Trier og manusforfatter Eskil Vogt har moren (Huppert) begått selvmord, en handling ubearbeidet av lærerfaren (Byrne) og de to sønnene, henholdsvis nybakt far og sosiologiprofessor (Eisenberg) og mistilpassa, skjermavhengig skoleelev (Druid). Sistnevnte er «skånet», han tror det var en ulykke.

 

En bebudet avisartikkel om at så ikke var tilfellet setter handlingen i gang, og den blåses i ulike retninger på nesten hypnotisk vis, her er det ingenting som lugger.

 

Trier har ekstremt god koll på sine virkemidler, filmens skiftende rytme er filmfortelling på sitt mest filmatiske; vi får en rik forening av informasjon i vilt tempo og roligere, ettertenksomme scener – en parallell til den avdøde morens veksling mellom det farefulle, «viktige», adrenalindrevne livet som krigsreporter og den intense stillheten når hun kommer hjem. Faren har valgt et annet livsløp, forsaket skuespillerkarriere for tryggere tilværelse som lærer og familiefar. Konfliktene i tilbakeblikkene er subtile, to verbale, siviliserte mennesker som ønsker å elske hverandre.

 

Det hoppes, som du skjønner mellom ulike tidsplan og perspektiver, vi oppfatter verden gjennom øynene og hodene til hver av våre tre mannlige hovedpersoner, de opplever, tenker, observerer, drømmer og assosierer, ofte lydlagt litterært som i en roman. Og gjerne under et bombardement av bilder, alt fra søttitallshorror til laboratorieforsøk og Youtube-klipp. Trier lar overraskende mye av handlingen foregå på skjermer (som i en gyllen sekvens der far lager seg en antropomorf boler-tiger med gule dreadlocks i et onlinespill og prøver å få kontakt med sønnen (en morderisk heks) virtuelt), akkurat som i vanlige, moderne liv.

 

Skjebnene veves elegant, men refleksmessig og uhemmet sammen, LTB føles mer spontan og flytende enn både Reprise og Oslo 31. august. Trier har avgjort ikke inngått kompromisser i sin første engelskspråklige film, filmen er kompleks, som virkeligheten, samtidig er den tilgjengelig, med fengende driv og allmenngyldig tematikk.

 

Skuespillet og rollebesetningen er utsøkt utført, Gabriel Byrnes varme allsidighet kon- trasteres ypperlig med de mer forknytte sønnene, Isabelle Huppert glimrer bokstavelig talt i sitt fravær, og birollene pirrer nysgjerrigheten. Samtlige rollefigurer lever sine egne liv, man aner både deres fortid og fremtid.

 

Musikken; nedpå-ambient av Ola Fløttum, drømmende energitoner av Torgny Amdam og interessante originalbidrag fra Sylvester og Talking Heads-lignende Medium Medium skaper, sammen med Jacob Ihres diskrete, litt nysgjerrige fotografi en særegen stemning, effektivt og intuitivt klippet sammen av Olivier Bugge Coutte.

 

Jada, masse stemning, særegenhet og eleganse, men har LTB noe på hjertet? Ubetinget. Den forteller noe om menneskelighet, kommunikasjon, kjærlighet, behov for bekreftelse, hvordan man forholder seg til fortiden, livsløgner og valg, alt på samme hypnotiserende vis, under- og overfortalt på samme tid. Effekten er en unik cocktail av tanker og følelser og en svak, men ikke direkte ubehagelig indre uro, en slags energi.

 

Louder Than Bombs plasserer seg på øverste hylle i en amerikansk indietradisjon om familier i trøbbel, sammen med filmer som The Ice Storm og American Beauty, og er lett en av årets desiderte kinoopplevelser, uavhengig av nasjonalitet. Skulle bare hatt enda litt mer cheerleading.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost