Rørende og håndmalt.

Nicolai Berg Hansson

17. april 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

«Starry, starry night. Paint your palette blue and grey». Det er en ganske rørende historie som fortelles i Loving Vincent. Et års tid etter at den (nå) berømte maleren Vincent van Gogh har tatt livet sitt, får et av hans berømte subjekter, Armand Roulin, i oppgave å levere malerens siste brev til hans bror. På sin reise, finner Armand ut av også broren er død, og dette fører ham til landsbyen hvor Vincent tilbrakte de siste ukene av sitt liv. I skikkelig detektiv-ånd begynner Armand å forhøre seg med de som kjente ham, og får innblikk i mange motstridende oppfatninger av de plagede geniet. Hvorfor tok han livet av seg? Var det i det hele tatt selvmord?

Nesten som journalisten i Citizen Kane, må Armand pusle bitene sammen selv, og for hvert svar han får, dukker det opp nye spørsmål. Det hele resulterer i et brokete portrett av en kunstner man aldri egentlig har klart å bli ordentlig klok på – og sånn sett er filmfortellingen vellykket. Hvordan skal man egentlig klare å definere Vincent van Gogh gjennom en halvannen times film?

Les også:

The Mill and the Cross

Men det er ikke bare historien som er rørende, men også utførelsen. Hele filmen er håndmalt, i van Goghs egne, gjenkjennelige stil, av animatører som åpenbart har studert kunsten hans ned til hver minste detalj. Der filmen altså ikke forsøker å gjøre seg klok på mannen, er den på alle måter en hyllest til kunsten hans, og resultatet er en av de mest imponerende animasjonsfilmene på lenge. 65.000 oljemalerier i skjønn forening, dette er virkelig noe man burde få med seg, kunstinteressert eller ikke! Og det er slett ikke dårlig underholdning heller.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost