Til fansen fra M&M

Johanne Svendsen Rognlien

18. januar 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

I fjor sommer ble jeg introdusert for Marcus og Martinus av en gjeng kids, ca. åtte år gamle, på skolen jeg jobbet på. Jeg hadde så vidt hørt om de to gutta fra Trofors som etter at de vant MGPjr i 2012 har vokst til å bli et popfenomen.

Med en hvis ironisk distanse gikk jeg med på å høre på hiter som ”Elektrisk,” ”Girls” og ”I Don’t Wanna Fall in Love.” Det tok ikke lang tid før jeg satte det på i smug hjemme eller i bilen og sang høylytt med for, men nå har jo jeg også en tidligere karriere som boyband-elskende tenåring fra tidlig 2000-tallet.

Nå skal ikke denne anmeldelsen først og fremst handle om undertegnede, men jeg føler det er viktig å få frem at jeg har stor forståelse for fenomenet Marcus og Martinus. Hvis jeg slipper den litt surmuggete holdningen man drar på seg i voksenlivet og drar frem bildet av meg selv som sto i flere timer og ventet på A1 da de holdt julekonsert på Egertorget er det umulig å ikke forstå hvordan ungjenter i hele Skandinavia elsker de smilende nordlendingene som ”gjerne kan være kjæreste med fansen” og som uttaler etter at de er utslitte av å skrive autografer at ”det er jo fansen vår.”

Og denne dokumentarfilmen er laget først og fremst til de som forguder tvillingbrødrene. Fansen får nesten en halvannen time med gjennomregissert materiale der gutta forteller om opp- og nedturene, øver seg på engelskuttalen til de nye sangene,  håper å fylle Oslo Spektrum og du skal heller ikke se bort i fra at mange av de som sitter i kinosalen vil få et glimt av seg selv – hylende og med hjerter på kinnene – på lerretet.

Utover å være en lang kavalkade for fansen sitter jeg ikke igjen med uhorvelig mye ny informasjon – utover at jeg tror det kunne vært bra for de to eneggete tvillingene som ikke har vært borte fra hverandre mer enn en dag og gjøre nettopp det. Kanskje hadde det til og med gjort samarbeidet enda bedre, for til tider virker det som de to gutta sliter med å holde ut med hverandre i det store mediesirkuset de lever i. Delen av dokumentaren hvor gutta er slitne og ikke har så lyst til å gå på scenen er nok den mest autentisk og spennende å følge, kjedeligst for fansen og en viktig pekepinn på at det å være popstjerne ikke bare er en dans på roser.

Ser vi på dokumentaren som helhet er den relativt strømlinjeformet og på ingen måte nyskapende. Vi hopper mellom en sjuk opplevelse på VG-lista og hverdagslivet på Trofors der familien ønsker å fremstå så normalt som mulig. Kontrasten skal være med å løfte frem Marcus og Martinus som to stjerner med jorda godt planet på jordet (helt umulig spør du meg), men jeg kan ikke fri meg fra å føle at det virker konstruert. Scenene og dialogen bærer preg av at de to guttene og crewet så uendelig godt vet hvor viktig det er at de fremstår helt normale i disse scenene og flere av tingene de sier virker skrevet og rett og slett uekte. Da virker scenene med brødrene på arbeid i studio og i møte med media og fans mer autentiske. Når Marcus og Martinus har flere å konsentrere seg om enn Fahres kamera klarer regissøren å fange opp hvordan de egentlig har det.

Det er ikke tvil om at fans fra hele landet kommer til å styrte til kinoene på fredag. Det samme kommer de til å gjøre i Sverige. Og neste uke er det Danmarks tur. Dokumentaren om Marcus og Martinus er verken et mesterverk eller nyskapende for dokumentarfilmsjangeren. I stedet er det en enkel kjærlighetserklæring til fansen om store drømmer. Og noen ganger får vel det også være helt greit.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost