Følelsene bak krigerskallet.

Admin Filmmag

22. januar 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Anmeldt av Mads Kvalvaag Halvorsen.

Det har gått mange år siden borgerkrigen i det gamle Jugoslavia, men krigens kalde grep slipper ikke taket bare fordi skuddene har stilnet. Her finner vi verken våpen eller eksplosjoner, men blir allikevel tatt med på en grusom reise i krigens realiteter. Filmen tar utgangspunkt i en terapigruppe som har tatt inn på et ellers tomt hotell. Mennene, som alle har deltatt i krigen på ulike sider, forsøker ved hjelp av samtaler og øvelser å jobbe seg gjennom traumene de fortsatt bærer på. Regissøren var selv soldat under krigen, og har trukket fra egne opplevelser og erfaringer i arbeidet med det som er hans spillefilmdebut.

 

Menn skal ikke gråte er bedre jo nærmere kammerspillet den kommer. Scenene der flere av mennene er samlet i ett rom, der ingenting skjer annet enn samtale og terapi, er veldig gode. Historiene er vonde og sterke, og skildres av et ensemble som virkelig leverer med både kropp og sjel. Det er en styrke at episodene de forteller om er troverdige, selv så grusomme de er. Samtidig viser ikke filmen noen entydig fasit, og det er selvfølgelig ikke slik at mangeårige traumer kan heles ved hjelp av en terapeutisk helgetur.

 

Mennene på hotellet er alle ulike, med sine egne opplevelser og personligheter. Selv om de deler en mørk felles fortid, har de alle taklet denne på forskjellige måter. Hos noen har presset bygget seg opp, mens andre har hengitt seg til apatien. Det bryter nær sagt selvfølgelig ut konflikter underveis, for det er mye følelser under de harde skallene disse mennene har båret rundt på. På grunn av det alvorlige temaet er nok Menn skal ikke gråte aller mest interessant dersom man kjenner godt til borgerkrigen fra før, som studie av mannsrollen er den uansett god. Kanskje burde menn kunne felle en tåre eller to av og til allikevel?


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost