Årets beste film?

Johanne Svendsen Rognlien

20. desember 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Toni Erdmann er underfundig, full av humor og en varm skildring av et problematisk far og datter-forhold, en film som blander rørende situasjoner med scener der du sitter og gapskratter.

Winfried er en besynderlig mann, eksentrisk og full av ablegøyer, som etter hundens død bestemmer seg for å se mer til datteren Ines, som er arbeidsnarkoman. Eller invadere livet hennes er vel et bedre ord – med løstenner, parykker og andre ”practial jokes” i lomma. Overraskelsesbesøket blir en prøvelse og avslører den enorme avstanden som i løpet av årene har bygget seg opp dem imellom. Innblikket i hvor deprimert og ensom datteren er gjør at Winfried nekter å gi opp tross hennes formaninger. I et siste desperat forsøk dukker Winfrieds alter ego, Toni Erdmann, opp, og tidvis går det hele mye bedre. De to ser ut til å tåle hverandre så lenge de har et rollespill å forholde seg til, men hvor lenge kan galskapen holdes gående?

Filmen er to timer og 42 minutter lang, og tross et noe tregt midtparti er det en film som aldri mister seg selv. Det å føle seg distansert fra de man egentlig burde vært nærmest er noe som mange sikkert vil kjenne seg igjen i. Å blande denne tematikken med det absurde gjør filmen leken og dyp på samme tid. Litt som forholdet de to hovedkarakterene imellom. Jeg simpelthen elsker hvordan Maren Ade ikke er redd for å dra visse scener for langt, hun lar oss bade i det ukomfortable og i galskapen. Hun lar oss bli kjent med karakterene på en måte som gjør at jeg kjenner en sjelden nærhet til dem. Dette er en film som garantert vil varme deg i vintermørket – et must see rett og slett.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost