Mountain

I Mountain tar Jennifer Peedom for seg fjellenes rolle gjennom århundrene, fra å være gudenes tumleplass, til noe som best beundres på avstand, og som til slutt ble noe som skulle beseires og eies. Filmen består av nydelige bilder av fjell over hele verden, det er tidvis helt pustberøvende, skutt fra helikopter og droner, ikke ulikt det man ser i BBC-dokumentarene til David Attenborough. Det skal godt gjøres å ikke la seg hypnotisere av hvor vakkert det er, og la seg rive med av en slags naturromantisk bølge som skyller over deg fra hvert eneste bilde. Fikk nesten lyst til å bli fjellklatrer, gitt! Men filmen tar også for seg hvor jævlig kjølig det er på toppen av et fjell, og hvor sinnsykt mange ganger man risikerer livet ved å klatre en klippe, og det setter denne anmelderen på bedre tanker…

Les også 

Fjellet

Innimellom dukker det opp gamle arkivopptak fra de første strabasiøse ekspedisjonene, da fjellklatring begynte å bli populært for omlag hundre år siden. Edmund Hillarys ferd opp Mount Everest i 1953 blir også dokumentert. Det er en artig utvikling å følge, hvordan fjell gikk fra å være en farlig interesse for kun de mest eventyrlystne, til å bli utnyttet av et kommersielt slalom-helvete, hvor bakkene formes og trærne hugges for å best passe våre behov. Men som Willem Dafoes nokså poetiske voice-over konstanterer, var fjellene her lenge før vi kom på banen, og de vil stå lenge etter at vi har forsvunnet.

Sånn sett er Mountain en film som gjerne får deg til å føle deg litt liten, og det er jo alltid fint. Her er det naturen som står i sentrum, og mennesker dukker bare opp innimellom som betydningsløse små prikker, omringet av massive berg. Det er et deilig fravær av intervjuer som prøver å forklare, bare den nevnte voicen som undrer over fjellenes merkelige tiltrekningskraft, og et deilig soundtrack bestående av bl.a. Beethoven, Vivaldi, Grieg og Pärt.