Bunnkarakter.

22. mars 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

I 1910 forsvinner en hel haug med folk ved den vestfranske kysten. To etterforskere er på saken. Kontrastene er store mellom samfunnet med fiskere og østerssankere og adelspersonene som ankommer sommerhusene sine. Sleng inn kannibalisme, overspilt teaterdrama, ufattelig elendig skuespill, nydelige kostymer og scenografi – så har du Mysteriet i Slack Bay. Jeg skal være den første til å innrømme at mitt forhold til Dumont som regissør er ikke-eksisterende, men en film skal kunne vurderes alene. Dumont tøyer strikken og tester tålmodigheten med sitt to blodtimer lange slapstick-/galgenhumor-makkverk av en film. Dette er fryktelig lite morsomt og uengasjerende.

Jeg skvetter nesten høylytt for meg selv når Juliette Binoche gjør sin entre. Det er hårreisende at en så verdsatt og profilert skuespiller kan nå et slikt lavmål i karrieren sin. Jada, man forstår at Dumont intensjonelt går for den bisarre og lite troverdige stilen. Binoche må ikke gjøre realisme for å være god. Men her blir jeg altså flau på hennes vegne. De to betjentene som diller rundt på stranden og utforsker området er provoserende parodier, der det spesielt blir gjort et stort poeng ut av den enes enorme overvekt. Haha! Slack Bays markante kvalitet er en nydelig location, som fanges gjennom en heftig klar og fin linse. Men der stopper det. Dette er humor for de helt spesielt interesserte, og jeg ser hvordan den kan trigge latterbrøl hos en brøkdel av et fransk publikum. Selv må jeg innrømme at jeg sukket høyt når det var en full time igjen. Det er sjeldent man både kjeder seg og blir oppgitt over hvor fatalt dårlig noe kan være i like stor grad. Jeg utfordrer deg til å se filmen, og diskutere den med meg etterpå!


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost