Stilfullt for de innvidde.

Einar Aarvig

4. desember 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Filmen om den chilenske dikteren, poeten, opprøreren og politikeren Pablo Neruda krever forhåndskunnskap om og interesse for hovedpersonen og hjemlandets historie. Det går fort i svingene for den uinnvidde seer, som like full har mye filmatisk snacks å glede seg over.

Santiago-fødte Pablo Larrain har så vidt rukket å fylle førti år, og har vist seg som en søramerikansk filmstemme å regne med. Hans tre siste filmer, Stem nei (2012), El Club (2015) og Jackie (2016) har vunnet priser og Oscar-nominasjoner og har blitt vist over hele verden, her i Norge på både festivaler og i ordinær filmdistribusjon.

I Neruda tar han oss til etterkrigstidens Chile, der høyreorienterte regjeringskrefter forbyr kommunisme og hovedpersonen må på rømmen. Skildringen er beundrende på nøkternt vis, her skal de menneskelige sidene frem, dette er ikke ment som heltedyrkelse. Det blir nettopp det flere ganger, ingen tvil om at filmskaperne digger hovedpersonen nokså uforbeholdent.

Neruda skiller seg fra andre biografifilmer på forbilledlig vis. Første halvdel låner ikonografi, farger og stemning fra den samtidige film noir-genre, senere trekkes det elegant veksler på tidløse westerns.

Det er stilfullt og formfullendt mer enn allmenngyldig, som El Club føles filmen som et innlegg i nasjonale diskusjoner den norske seeren vanskelig kan ha fulgt. Slik blir Neruda aller, aller mest for fansen. Og til en fin opplevelse andre vitebegjærlige definitivt ikke tar skade av.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost