Kvinne fra Litchfield er tilbake. Heldigvis!

Johanne Svendsen Rognlien

Kategori: Anmeldelse, Serier

Se flere artikler

NB! Anmeldelsen inneholder spoilere fra tidligere sesonger!

 

I tre sesonger har vi fulgt Piper (Taylor Schilling) og de andre innsatte ved kvinnefengselet Litchfield, og dramakomedien har fått oss til å både gråte og le om hverandre. Ikke rart Emmy-komiteen har hatt vanskeligheter med å bestemme seg for om serien burde plasseres innenfor drama- eller komediekategorien.

 

Første seks episodene av sesong fire er minst like bra som foregående sesonger.

 

Serien er som mange vet basert på Piper Kermans memoarer fra hennes egne opplevelser i fengsel. Piper-karakteren geleidet oss gjennom særlig den første sesongene, og ga oss innblikk i de mange utfordringene en møter, spesielt som uerfaren kriminell, i et lavrisikofengsel i USA.

 

 

Etter første sesong falt Piper noe mer i bakgrunnen, hun var jo langt fra den eneste med en sterk historie. Taylor Schilling har fortsatt en sentral rolle, også i fjerde sesong, men serien er nå først og fremst kjent for å være et ensemble av store og sterke roller.

 

 

Samtidig som serien fokuserer på hva som skjer innenfor murene i nåtid gir den oss mange tilbakeblikk i karakterenes liv, innsatte som ansatte, om hva som har brakt dem dit de er. Dermed fortsetter serien å gi oss mangfoldige perspektiver på hva som gjør at noen havner i bak murene, og andre ikke. Og ikke minst er tilbakeblikkene med på å menneskeliggjøre de innsatte.

 

 

 

 

Da vi forlot de oransjekledde damene sist var det fengselets økonomiske situasjon som var det største problemet. I sesongavslutningen, mens de innsatte tok et forfriskende bad i innsjøen rett utenfor de høye gjerdene, så vi konturene av en ny hverdag ved Litchfield. Busslaster med flere fanger var en klar indikasjon om at kvinnefengselet kommer til å bli overbefolket. Sannsynligvis good business, men helt klart dårlig nytt for de innsatte.

 

 

Og ja, et overbefolket fengsel byr på mange av problemer i de første episodene av den fjerde sesongen, først og fremst fordi de setter hverdagsrutinen ut av kontroll. Plutselig finnes det ikke jobber til alle de innsatte, det er så trangt i matsalen at frokosten må begynne klokken fem om morgenen, det er stor mangel på toaletter som resulterer i at festivaldoer blir plassert i luftegården og ikke minst oppstår det en del nye spenninger mellom de nyankomne og de vi allerede kjenner.

 

 

 

 

 

Noen av konfliktene er humoristiske, andre er tragiske og farlige.

 

Sophia Burset (Laverne Cox), som mot slutten av forrige sesong måtte flyttes på isolat fordi hun ble truet på livet av de andre ansatte, får en del plass i første halvdel av fjerde sesong. Hva fullstendig isolasjon gjør med et menneske er skremmende å observere.

 

 

Voldtekstproblematikken, videreført fra tredje sesong, mellom Pennsatucky (Taryn Manning) og vakten Charlie Coates fortsetter å sette seksuelle overgrep på dagsordenen og utviklingen i dynamikken de to imellom er velspilt, viktig og vemodig.

 

 

Et overbefolket fengsel trenger flere ansatte. For å være så kostnadsbesparende som mulig velger eierne å ansatte krigsveteraner som de ikke trenger å lønne, og som de til og med mottar støtte av staten for. En gjeng kriseherjede veteraner er nok neppe det Litchfield trenger, men akkurat det er ikke selskapet så opptatt av.

 

I det hele tatt er perspektivet hvordan fengselet blir gjort til business, og hvordan fengselets innsatte fortsetter å drive ulovlig business inne i fengselet sesongens mest interessante tematikk.

 

 

 

 

En karakter som ser ut til å ville fengslets innsatte det aller beste er nykommeren Desi Piscatella (spilt av Brad William Henke), en karakter jeg virkelig har forelsket meg i.

 

Litchfield har også fått en berømt innsatt som skaper mye underholdning i de første episodene. Janet King, som uten tvil er basert på Martha Stewarts opphold i fengsel, er en karakter som utfordrer flere av autoritetene i fengselet, som vet å utnytte sin posisjon som berømt og hvit, men som likevel blir en sjarmerende karakter som har kokkekurs med minimale ressurser til glede for de innsatte.

 

Ikke rart Red (Kate Mulgrew), som for det meste av tiden har styrt kjøkkenet med jernhånd, er litt skjelven i buksene.

 

 

At det gis et større innblikk til det problematiske forholdet rådgiveren Sam Healy har til kvinner er med på å løfte sesongen. Ikke for å godta ham, men vi forstår dynamikkene i hvordan han har blitt som han er blitt. Det var på tide, for dette er en karakter jeg har gått og fundert mye over i tiden jeg har fulgt serien.

 

 

 

 

Noe av det aller beste med serien er at birollene stadig får mer og mer plass, noe som har vært helt nødvendig for at serien har klart å holde interessen oppe hos meg og mange andre. At serien per dags dato har den aller beste og mangfoldige sammensetningen av kvinnelige karakterer er ikke noe jeg bare liker, det er også noe som gjør serien fryktelig viktig.

 

 

Orange is the New Black er som en berg- og dalbane. Crazy Eyes (Udo Aduba) er fortsatt en favorittkarakter, mens Piper holder på å bli en av de mest uinteressante karakterene å følge.

 

 

 

 

Fengselet er i ferd med å nå kokepunktet. Episode seks virker som et avgjørende veiskille i sesongen for mange av karakterene som nå står ovenfor livsviktige valg. Det hintes om en eksplosiv andrehalvdel, og jeg gleder meg til å bingewatche de siste episodene i sesongen så fort Netflix gjør dem tilgjengelige 17.juni.

 

Anmeldelsen er basert på de første seks episodene av sesong fire.

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost