Fransk feelgood etter velbrukt formel.

Einar Aarvig

8. mai 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

En arrogant, ensom og misantropisk foreleser med antydning til alkoholproblemer og rasisme fornærmer en fersk kvinnelig student med arabisk bakgrunn. For å unngå å miste jobben tar han på seg å veilede henne i en retorikk-konkurranse, og et umake feelgood-forhold er i gang. Jada, gjett om det blir god stemning, og om forstadsjenta og den gamle professoren har noe å lære hverandre, skikkelig My Fair Lady.

Ordets makt, eller Le Brio som den heter på fransk er bred og folkelig og var en stor suksess i hjemlandet. Det er imidlertid en grunn til at vi ikke får oppleve så mange brede og folkelige franske filmer her til lands, blant annet at mye av humoren vanskelig lar seg overføre, og at komedie slett ikke er universelt. Flere av spøkene oppleves som innforstått, som at de referer til debatter og problemstillinger vi ikke nødvendigvis kjenner til.

Den har nok kostet litt, her er praktfulle kamerasveip over ærverdige forelesningssaler og grå banlieu-betong. Men det som uttales inne i de flotte bildene virker ofte tvungent og skrevet. Handlingen er ordentlig formel, man sitter bare og venter på at det skal komme en krise mellom de involverte rett før den store retorikk-finalen. Den inntreffer på lite troverdig vis; har ikke filmen fortalt oss at Neila har blitt skikkelig tøff, liksom? Løsningen på flokene er krøkkete løst, med scener som føles løsrevet fra resten av handlingen.

MEN: Noe har vi jo lært underveis, filmen har et kurant budskap og stemningen er som sagt stort sett god. Det føles samtidig fristende å heller anbefale I de beste hjem (Francois Ozon, 2012) hvis det er god, fransk lærer/elev-film du er ute etter.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost