Høystemt hyllest.

Einar Aarvig

24. januar 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Med genuin miks av varme, veltalenhet, kompromissløshet, omsorg og klokskap, ispedd passe mengder gi faen-mentalitet var sosialmedisiner Per Fugelli et  kjærkomment og vesentlig innslag i norsk samfunnsliv. Når høyrevinden føltes for iskald, når debatten var preget av småligheter og dumskap, når skuldrene var høye og albuene spisse, minte Fugelli oss på sentrale verdier, om mange nyanser av menneskelighet, om viktigheten av toleranse, tålmodighet og å være grei mot seg selv.

http://media.filmweb.no/ikoner/ect/NOR20171300/11.jpg

Store ord, ja. Debattanten hadde selv ingen berøringsangst for høystemte vendinger, og spissede formuleringer (gjerne med bibelallusjoner) i møtet med det han oppfattet som et kaldt samfunn. Han var en uredd og effektiv talekunstner, med temperatur og samvittighet.

 

I Siste resept møter vi en Fugelli som prøver å forsone seg med sin forestående død, og det er mennesket og ikke debattanten som utfolder seg. Publikum får innslag fra foredrag og politiske opptredener, men i hovedsak er det en film der hovedpersonen agerer med/for regissør Erik Poppe, alene foran kamera eller med kona Charlotte. Hans fortellerstemme er høytidelig, mesteparten av det som sies (mye er fra selvbiografien Per dør) er fullt av dikterisk flukt og gjennomtenkt fynd. Poppe lar Fugelli vandre langs havkanten og lage engler i sanden og av og til tenker man: Forstiller professoren seg litt? Han som lærte oss å gi faen? Fugelli-sitatene intensiveres ytterligere av en stryker-dominert filmmusikk som er alt annet enn antydende. Filmen har et klart ønske om hvordan den vil bli oppfattet, om hva publikum skal tenke og føle. Historien om den maktkritiske rebellen er fortalt med påfallende autoritet.

http://media.filmweb.no/ikoner/ect/NOR20171300/1.jpg

Regissør Erik Poppe og Per Fugelli

Siste resept er et kyndig og selvsikkert håndverk, av og til berøres selv den mest forbitrete filmkritiker. Som i en underjordisk scene fra Tøyen T-banestasjon der medisineren med bevegelse og pedagogisk faglighet gir oss en innføring i hjernesvulst-oppførsel. Eller når han (uten at det helt forklares hvorfor) overraskes av korsang i kirken på Røst. Og når han humoristisk settes på plass av sønnen Aksel. Disse sekvensene viser en hovedperson som utfordres, som ikke har full kontroll over situasjonen. Filmen hadde hatt godt av å gi Fugelli mer av denne type motstand, la ham møte folk og situasjoner med ulike temperaturer slik at vi kunne sett flere sider ved ham. Siste resept er i overkant enveis, respektfull og beundrende.

 

Det er under et halvt år siden Fugelli døde, slik sett er den høystemte hyllesten fullt forståelig, det samme med den døende hovedpersonens vektlegging av eget ettermæle. Her rokkes lite ved bildet man måtte ha av ham fra før, filmen fungerer som en slags byste, et minnesmerke, en begravelsestale.

http://media.filmweb.no/ikoner/ect/NOR20171300/18.jpg

Per Fugelli var kjent for sine ord om flokk og fellesskap, og det er muligens et paradoks at filmen om ham er så individfokusert. Man savner gjensidighet og interaksjon mellom vismann og samfunn, om hvordan de påvirket hverandre. Det var denne type tosidighet som gjorde Mannen fra Snåsa (2015) til en varm, dynamisk og tankevekkende film.

Per Fugelli – Siste resept kommer til å finne et stort og begeistret publikum og vil neppe provosere. Erik Poppe har valgt en form som er svært konsentrert om sitt midtpunkt, og innvendingene mot hva han ikke inkluderer i filmen er kanskje urettferdige. Den viser en stolt og uredd hovedperson, et menneske det er vanskelig å ikke beundre. En tøffing man gjerne skulle hatt flere av, med en plass ingen kan fylle.

Om en biografi om Jens Bjørneboe het det (etter hukommelsen): «Den lyser ufred over hans minne. Bare slik må det være». Siste resept er en film om livets siste dager og mindre om en samfunnsrolle som spissformulert, tidvis provoserende debattant. Det handler om forsoning, sorg og tap og i Fugellis ord finnes trøst og mening. Det gir en stødig og trygg kinoopplevelse. Det er høystemt og alvorlig og det er kanskje verken ukledelig eller upassende for en film om Døden.

 

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost