PTA er hevet over alle andre filmskapere.

Nicolai Berg Hansson

10. april 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Hver gang Paul Thomas Anderson serverer et nytt filmverk, gjør han det i så mesterlig grad, at det nesten blir demotiverende å se på. Hvis du f.eks. er en ung, aspirerende filmskaper i dag, hvordan kan du noengang håpe å levere noe som er i nærheten av Phantom Threads kvaliteter?

Når Anderson teamer opp igjen med Daniel Day-Lewis, som sammen lagde forrige tiårs kanskje mest perfekte film, There Will Be Blood, er forventningene skyhøye. Day-Lewis har sagt at dette blir hans siste film, som gir opplevelsen en noe bitter ettersmak. Det er trist å måtte gi slipp på verdens beste (og mest kresne) skuespiller, men når det er sagt, kunne han neppe bedt om en bedre svanesang.

Daniel Day-Lewis i Phantom Thread

Her spiller han designeren Reynolds Woodcock, en mann som lever av og for kjolene sine, de mest ettertraktede i 50-tallets London. Bak den veloppdragne gentleman-staffasjen, skjuler det seg et egomanisk og stormannsgalt geni, som krever det absolutt beste fra både seg selv og de som jobber for ham. Day-Lewis briljerer, men på mirakuløst vis overskygger han likevel ikke Vicky Krieps som Alma, filmens andre hovedrolle, som dukker opp som et lyn fra klar himmel. Alma er ung og vakker, men klønete og uskyldig, og Woodcock tar henne under vingen som sin neste protesjé, muse og elskerinne. De utvikler et samarbeid som er like produktivt som kjærlighetsforholdet er giftig.

Når rammefortellingen dreier seg om kjoler og mote (og attpåtil på det stilige 50-tallet), gir det filmskaperne fritt spillerom til å meske seg i lekre garderober og fargepaletter. Anderson er åpenbart en filmskaper «at the top of his game» – faktisk er det visuelle uttrykket så engasjerende at filmen bortimot kunne handlet om hva som helst, og likevel vært en fryd å følge med på.

 

Men Phantom Thread er langt ifra noen film hvor stil trumfer substans. Skildringen av maktforhold og pervers tiltrekning er fengslende, og det er nettopp hvordan Anderson bruker bildene til å fortelle historien, som setter ham på en pidestall over alle andre filmskapere. Filmen kan oppleves både som en dyster thriller og en mørk komedie – tankene mine gikk til Hitchcock, Mad Men og Roald Dahls noveller – alt sydd sammen i en deilig, fargerik drakt. Kan jo også trekke fram at Jonny Greenwood, gitaristen i Radiohead, står for det nydelige soundtracket, som nå er blitt en tradisjon for Andersons filmer.

Skal du bare se én film på kino i år (du skal selvfølgelig ikke bare se én film på kino i år!), er det klart at du skal velge Phantom Thread. Dette er sjelden vare, med noe for enhver smak, og kommer antakeligvis bare til å bli bedre med årenes løp.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost