Lugnt og humrende.

Einar Aarvig

14. juli 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Pop Aye ble snakkis og manusprisvinner i sideprogrammet World Cinema under årets Sundance-festival og markedsføres som en bromance mellom mann og elefant. Sånn kan det gå når man prøver å være ungdommelig og bruke ord man tror er moteriktige. Men joda, det handler om et forhold mellom en utvasket og desillusjonert arkitekt og en gammel sirkustraver, så totalt upresist er det kanskje ikke.

Etter nedturer på jobb- og hjemmefront oppdager vår oppgitte Bangkok-baserte antihelt en elefant fra oppveksten og bestemmer seg for å frakte den til landsbyen de begge kommer fra. Det blir en reise, en roadmovie om du vil, gjennom dagens Thailand, den byr på møter med en fargerik personasje og snirklete handlings-krinkelkroker. Og stemninger man kanskje kan kalle «sorgmuntre», akkompagnert av slentrende Hawaii-gitar.

Jada, ganske standard «indie»-oppskrift. Pop Aye er en stil- og selvsikker debutfilm med positiv tro på at saker og ting kan ordne seg og på det gode i mennesker man møter på sin vei. Det er lugnt og humrende, i en både fargerik og realistisk stil.
Elefanten Pop Aye er dessuten en av årets flotteste filmrollefigurer, scenene med det gigantiske dyret er imponerende, de har nok krevd mye av både dyr og filmteam. Her er filmen på sitt mest originale og kompromissløse.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost