Voldsom besatt prest fra Texas i ny serie fra AMC.

Johanne Svendsen Rognlien

Kategori: Anmeldelse, Serier

Se flere artikler

Det er like greit, først som sist, å innrømme at jeg ikke hadde noe forhold til tegneserieuniverset, med samme navn, som tv-serien Preacher er bygget på. Alt jeg hadde hørt var at adapsjonen til AMC var noe folk hadde skyhøye forventninger til. Så jeg forsøkte å lese meg litt opp på historien som ble utgitt månedlig under siste halvdel av 1990-tallet.”Oi – dette kan gå begge veier. Denne serien er noe jeg kommer til å elske eller hate,” tenkte jeg.

 

Så feil kan man ta!

 

Fire episoder ut i sesongen er jeg akkurat sånn halvveis fornøyd. Den er i mine øyne dessverre ikke så ekstremt bra som folk hadde hintet om at det kom til å bli, men på ingen måte en serie du skal avskrive.

 

Serien har uten tvil vokst på meg, for i løpet av de to første episodene hadde jeg bygget opp en sterk misnøye mot seriens form og karakterer. Så var det som om ett eller annet forandret seg i begynnelsen på episode tre og jeg ble for alvor interessert i hva som skulle skje videre. Det var som om tegneseriefigurene som hittil hadde vært noe livløse på TV-skjermen ble flerdimensjonale mennesker med problemer jeg er spent på om de kommer seg ut av. Med andre ord er opplevelsen jeg hadde et prima eksempel på hvorfor en TV-serieanmeldelser alltid bør være basert på flere episoder.

 

 

 

Uansett, for de som er like Preacher-grønne som meg følger en liten intro til universet som er laget av forfatter Garth Ennis og tegner Steve Dillon.

 

Serien har mange likhetstrekk til western og er preget av en haug med overnaturlig elementer. Her er det flere klare antihelter som hele tiden balanserer mellom det gode og det onde. Hovedkarakteren Jesse Custer (Dominic Cooper) er prest, kanskje ikke overraskende med tanke på seriens tittel, i den lille småbyen Annville i Texas. Ganske så tilfeldig blir Jesse besatt av et utenomjordisk vesen, Genesis, som befinner seg et sted mellom engel og demon. Besettelsen gjør at Jesse kan få folk til å gjøre det han har lyst til, noe som allerede ett par episoder ut i sesongen har fatale følger for flere av innbyggerne i Annville. Å ha denne egenskapen gjør ham uten tvil til en av de mektigste personene i universet.

 

 

 

 

Samtidig blir vi introdusert for to andre sentrale karakterer i løpet av de første episodene. Eks-kjæresten til Jesse, Tulip O’Hare (Ruth Negga), er en skikkelig badass og en personlig favoritt så langt. Den irske vampyren Cassidy er spilt av britiske Joe Gilgun, som mange sikkert kjenner fra This Is England. O’Hare dukker opp i den lille sørstatsbyen etter å ha knerta en fyr med en maiskolbe. Cassidy derimot ankommer byen gjennom å hoppe ut fra et fly etter å ha skapt kaos inne i kabinen, og er med stor sannsynlighet en scene du sent vil glemme. Av birollene er det verdt å nevne Arseface (Ian Colletti) som jeg blir mer og mer fascinert av, og som jeg håper vil spille en avgjørende rolle i kommende episoder.

 

 

 

 

Noe av problemet mitt med AMCs adapsjon av Preacher er at serien virker en smule usammenhengende og udynamisk. Jeg merker meg at mange av scenene har den samme rytmen som gjør episodene noe søvndyssende, og det er jo ikke meningen. Jeg håper at kjernekonflikten som tar for seg besettelsen av Jesse kan skape flere interessante sidehistorier i kommende episoder. Dette, kombinert med altfor karikerte karakterer for min smak, gjør at narrativet i serien er noe skuffende – i hvert fall når det kommer til de to første episodene.

 

Om ikke handlingen alltid er like treffsikker og engasjerende er det likevel ikke til å komme bort fra at serien, på lik linje med eksempelvis Breaking Bad og The Walking Dead, er estetisk vakker å se på. Fargene er hentet fra sørstatssamfunn, men kraftig forsterket som gjør serien til et fargesprakende univers. Hele utseende til TV-serien ligner tegneserieformatet det stammer fra, og er i mine øyne en flott hommage til originalteksten som store deler av publikummet uten tvil vil ha et forhold til.

 

 

 

 

Preacher er en spennende serie å sjekke ut. Noen av scenene er overraskende og voldsomme, du vet de som får deg til å holde deg for munnen, og tankene gikk flere ganger til Tarantino. Fortsett å se om det ikke skulle fenge deg i begynnelse, jeg ble jo som sagt overbevist etterhvert.

 

Hva blodfansen vil vi skal jeg ikke prøve å gjette meg frem til, men det kunne vært morsomt å høre om Jessie, O’Hare og Cassidy ala 2016 lever opp til suksessen fra før millenniumskiftet.

 

 


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost