En verden av magiske, fantastiske figurer, en dramatisk, rørende historie med mange dybdelag og et animasjonshåndverk i særklasse. Men ganske mørk.

Le LD Nguyen

13. juni 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Denne Hayao Miyazaki-perlen er faktisk 20 år gammel, og settes nå opp på ordinær kinovising syv år etter at den ble lansert på disc-format her til lands. Men du må selvfølgelig se den på kino, den storslagne, klassiske og håndtegnede/malte animasjonen fortjener intet mindre.

Vi møter Ashitaka, en prins av Emishi-folket, som etter å ha reddet landsbyen sin fra en forhekset villsvingud, Nago, får en forbannelse kastet over seg. Forbannelsen sprer seg i kroppen hans og truer med å ta livet av ham. I kampen for å redde sitt liv og befri seg fra forbannelsen, begir Ashitaka seg inn i en magisk og konfliktfylt skog der han møter skogsprinsessen San, som har blitt oppdratt av ulver.
Prinsesse Mononoke er et sterkt og viltert eventyr, og samtidig en samfunnskommentar på et tema som dessverre føles enda mer aktuelt i dag enn da den kom: Hvordan menneskehetens utvikling er i total utakt med jordens økosystem.

I typisk Miyazaki-stil befolkes Prinsesse Mononoke av en verden av magiske, fantastiske figurer, en dramatisk, rørende historie med mange dybdelag og et animasjonshåndverk i særklasse. Filmen er imidlertid mer kompleks, voldelig og mørkere enn nye annen av det Studio Ghibli har laget, vær klar over det hvis du er fristet til å ta med deg småbarn på kino.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost