Nicolai Berg Hansson

13. desember 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Rogue One er en uavhengig film innad Star Wars-universet, plassert i tid rett før handlingene i den første filmen (episode 4, altså). Mads Mikkelsen spiller mannen som motvillig har måttet bygge den myteomspunnede Dødsstjernen, og i all hemmelighet har han plantet en skjult sikkerhetssvikt i stjernens kjerne. Dødsstjernen er som et intergalaktisk atomvåpen å regne, og våre kjære Mads (eller Galen Erso, som karakteren heter) sitt eneste håp er at rebellene finner planene hans før imperiet, så stjernen kan ødelegges.

Er du det minste kjent med den originale Star Wars-trilogien, vet du jo noenlunde hvordan dette går, men denne filmen dreier seg altså om rebellalliansens forsøk på å sikre seg disse planene. Og jeg syns det var temmelig spennende. I spissen for rebellene står Ersos datter Jyn (spilt av Oscar-nominerte Felicity Jones), etter at hun gjennom en rekke tilfeldigheter får nyss om farens hemmelige opplegg. En rekke andre nye karakterer introduseres også, og utgjør heldigvis mesteparten av Rogue Ones karaktergalleri. Det vil ikke si at det ikke kommer en og annen cameo fra velkjente figurer fra den originale trilogien, men i motsetning til George Lucas’ prequel-trilogi, føles ikke disse opptredenene som unødvendige og «forced» (pun intended). Høydepunktet er, ikke overraskende, Darth Vader, som er like tøff og farlig som alltid.

Regien står ved Gareth Edwards, som gjorde en stødig jobb på remaken av Godzilla for to år siden, og har like god snøring på Star Wars. Han har en visuell teft som passer godt til universet, og jaggu har han ikke klart å gjøre Jyn til en engasjerende karakter også (i motsetning til karakterene i Godzilla, som fungerte mer som brikker i storslagne actionscener). Hvor godt birollene er utviklet, varierer litt, men hovedrollen er i hvert fall engasjerende, og droiden K-2SO er et annet høydepunkt blant rebellene. Han er kjapp i replikken, ikke ulikt C-3PO, men en god del mindre polert i lakken, for å si det sånn. Filmen har generelt overraskende mye humor, selv om de mørke partiene er blant de mørkeste i hele sagaen – men filmen balanserer godt mellom det lyse og det mørke.

Det er vanskelig å skulle bedømme et hvert kapittel i Star Wars-sagaen som en vanlig film. Jeg kan selvfølgelig trekke fram at filmen ser knallbra ut, klippen er energisk og adrenalinpumpende (gjort av Jabez Olssen, som stort sett bare har samarbeidet med Peter Jackson på Ringenes Herre, King Kong og Hobbiten) og Michael Giacchanos musikk er on point (med spennende variasjoner av John Williams’ originalmusikk og nye temaer i salig blanding). Hvis du likte The Force Awakens, kommer du nok til å kose deg kraftig med Rogue One også. Hvis du ikke bryr deg en døyt om Star Wars, kommer du antakeligvis ikke til å skjønne bæret, men hvorfor skulle du begynne med en uavhengig spin off-episode uansett? Filmen vet hvem som er publikum, og jeg mener den er langt mer treffsikker enn den jevne storm trooper.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost