Fin, men ikke like skjønn som tegnefilmen

Nicolai Berg Hansson

15. mars 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Disney fortsetter sin nye tradisjon av å lage live action-varianter av gamle tegnefilmer. Tidligere ute var Alice i eventyrland, Maleficent, Cinderella og Jungelboken, og snart er det Mulan og Den lille havfruen som står for tur. Gi det et tiår eller to, så sitter vi jammen meg med en live action Kongerike for en lama også. Uansett, nå er det Skjønnheten og udyret som er blitt oppdatert, kanskje den mest kjente og kjære Disney-filmen av dem alle.

Historien tør jeg å påstå at du kjenner fra før. Emma Watson spiller Belle, den skjønne og sjarmerende landsbypiken som blir sett på som helt gæren fordi hun liker å lese. Det at hun synger og danser på åpen gate er helt normalt. Kevin Kline-pappaen hennes forvirrer seg inn i et gammelt, forhekset slott, og blir fengslet av udyret som bor der, for å ha plukket en rose. Belle kommer faren til unnsetning, og redder ham ved å la seg fengsle i stedet. For udyret og de forheksede tingene som bor med ham, er det at hun forelsker seg i ham og viser ham ekte kjærlighet, det eneste som kan redde dem fra en evig forbannelse.

Både historie og visuelle uttrykk er skamløst kopiert fra Disney-filmen fra 1991 (som jo i seg selv rappet hemningsløst fra Jean Cocteaus klassiker fra 1946). Sangene er stort sett de samme, og filmen byr ikke på mange overraskelser. Hvorvidt alt dette kommer til å glede eller irritere de som elsker den forrige filmen, er vanskelig å si, ettersom jeg ikke er en av dem selv. Noen vil sikkert glede seg over en reprise i ny innpakning, mens andre kommer til å ønske at filmen gjorde et større forsøk på å være noe eget.

Det er lett å kritisere Skjønnheten og udyret for å være unødvendig, ettersom tegnefilmen fortsatt fungerer godt på egen hånd. Men denne filmen kan nok introdusere historien for et yngre publikum, samt vekke nostalgien hos flere barn av 80-tallet. Den fungerer best i de to første partiene. I begynnelsen er det utrolig nok Luke Evans og Josh Gad som hever filmen i noen helt fantastiske, lattervekkende tolkninger av den motbydelige Gaston og hans venn LeFou, og midtpartiet engasjerer som kjærlighetshistorie mellom Belle og udyret. Dessverre blir tredje akt veldig tam i forhold, hvor all humor og sjarm byttes ut med ordentlig generiske slåssescener og forsoningsøyeblikk, som om filmen bare slutter å bry seg om sin egen fortelling. Ikke at dette er uvanlig for denne typen Disney-remakes.

Emma Watson fungerer helt greit som Belle, hun hverken skader eller hever filmen betydelig, og jeg mistenker at hun har blitt castet mer på grunn av utseendet enn for sitt talent. Hun ser jo tross alt helt lik ut som tegnefilm-karakteren. De andre skuespillerne er derimot veldig gode som lys, klokker, pianos og skap, you name it – her finner vi bl.a. Ian McKellen, Emma Thompson og Ewan McGregor.

Jeg tror alle ti år gamle jenter kommer til å falle pladask for denne filmen. For alle andre vil den lykkes med varierende hell.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost