Nifst, og sårt, og innimellom usedvanlig vakkert

Nicolai Berg Hansson

19. oktober 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Skyggenes dal skildrer verden gjennom seks år gamle Aslaks øyne. Han bor med sin mor i en liten bygd på Vestlandet. En tragedie har rammet familien, men Aslak forstår ikke helt hva. Dessuten herjer det varulver på bygda, som dreper sauene. Når hunden hans forsvinner inn i den mørke skogen (som minner ubehagelig mye om skogen i fjorårets beste grøsser The Witch, forresten), finner Aslak på reservert vis ut at nå får det holde, og bestemmer seg for å følge etter, og da kommer litt av hvert til å åpenbare seg for ham.

Dette var helt klart noe utenom det vanlige. Selv om plottet kan høres noe Huttetuenes land-aktig ut, er dette på ingen måte noen barnefilm. Den dveler, tar seg poetiske omveier, forvirrer med vilje. Det er nifst, og sårt, og innimellom usedvanlig vakkert. Filmen blander hverdagsrealisme med barnlig fantasi, og skillet mellom hva som er virkelig og innbilt er aldri helt tydelig. Mye av æren går til foto og lyddesign, som skaper en stemning som er like trolsk som det er naturromantisk. Det er antydninger til inspirasjon fra både gotikken og norske folkeeventyr, og en av filmens lengre sekvenser, har tydelig hentet mye fra Jim Jarmuschs Dead Man. Skyggenes dal er med andre ord en potpurri av alt mulig fint som sårt savnes i norsk film.

Guldbrandsen skal ha skryt for å skildre en barnerolle som verken er veslevoksen eller sytete, og ikke i overkant sjarmerende heller. Aslak virker rett og slett som en ekte seksåring som befinner seg i en noe uvanlig situasjon. Det hjelper at den unge hovedrolleinnehaveren Adam Thornes Ekeli er en dyktig skuespiller og. I det hele tatt å lage en film om en seksårings spirituelle reise med så mye patos, er beundringsverdig i seg selv, og desto mer gledelig er det at Skyggenes dal er vellykket.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost