Smakfulle detaljer, grøssekald spenning, og akkurat passelig med blod, gørr og intelligens

Einar Aarvig

10. oktober 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Tomas Alfredson har aldri laget en dårlig eller likegyldig film og er en regissør med velutviklet blikk for bildekomposisjoner, farger og ørsmå detaljer. Med Snømannen har han gitt Jo Nesbøs roman en lekker og finslepen hollywood-behandling, med gode rollefigurer, paranoid thriller-stemning og gjennomtenkte locations i et iskaldt turist-Norge.

I Snømannen jages en seriemorder av en alkoholisert etterforsker blant et stadig tiltagende galleri av mulige mistenkte og motiver. Samtidig følger vi drapsmannen, eller rettere sagt, hans ofre. Plottet og genren er gjennomutforsket og kontrakten med publikum (særlig de med et forhold til boka) er sterk. Alfredson sprenger ikke krimthriller-kategoriens trange rammer og handlingsrom, i stedet fyller han den med smakfulle detaljer, grøssekald spenning, og akkurat passelig med blod, gørr og intelligens. Slik blir Snømannen en god, tradisjonell thriller, som føles akkurat passe «norsk» og akkurat passe «2017».

For denne anmelder føles det meningsløst å arrestere filmen for inkonsistent norgesgeografi, innerøyking eller hollywood-tilpassede skilt og produkter. Stil og historiefortelling bør trumfe «realisme» i alle filmer, selv i den sosialt orienterte genren man gjerne setter merkelappen «Nordic noir» på. Da kan man like gjerne angripe det aparte utgangspunktet: Beregnende, genial seriemorder som dreper etter mønster, ala Agatha Christie.

Oppgaven til en film som Snømannen er å skape skakende frykt og spenning, og der lykkes den. Bildene fra Norge er lekre, det er en sann glede å se hollywoodske panoreringer over landemerker som Vigelandsparken, Holmenkollen, Barcode, Ulriken, og Bergensbanen (der Harry Hole/Michael Fassbender velger å reise over fjellet inne på barneavdelingen, fet detalj!).

Blant mange visuelle interiør-godbiter må suiten på Holmenkollen Hotell trekkes fram, med sine forseggjorte klokkestrenger og vevde, fargesterke teppemønstre.

Sterkt pluss til det musikalske, her utsettes øret for tradisjonelle spennings-strykere signert Marco Beltrami (World War Z, Skrik-filmene, Logan) og heftige popmusikkvalg som «Härligt, härligt, men farligt, farligt» og den tilårskomne landeplagen «Popcorn».

Skuespillet er solid og akkurat passe nyansert, på samme nivå med beslektede krim-filmatiseringer som Gone Girl og Millennium-serien. Å henge seg opp i hvor troverdige de ulike rollefigurene er som nordmenn, er svakt urettferdig, men la det være sagt at Chloe Sevignys gudbrandsdøl er mektig god.

Snømannen svikter noe mot slutten, i både den avgjørende mysterie-opprullingen og skurkens undergang føles historien lettvinn, vilkårlig og forhastet. Filmens oppbygning blir i tyngste laget på finalens spinkle skuldre. Men før vi kommer så langt har vi vært med på et heftig norgeseventyr, med bilder og stemninger fra hjemlandet det er en herlig frydblandet skrekk å oppleve.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost