I barnets sorg.

Einar Aarvig

28. juni 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

NB: SOMMER 1993 BLE OPPFØRT MED TERNINGKAST 4 I FILMMAGASINETS PRINTUTGAVE. DET SKAL SELVFØLGELIG VÆRE 5!

Selvbiografisk skildring av de første ukene som foreldreløs. Da den katalanske regissøren Carla Simon var seks år gammel, døde begge foreldrene av AIDS-relaterte sykdommer. I sin sterke debutfilm bearbeider hun opplevelsene hun hadde umiddelbart etterpå.

Sommer 1993 lar oss møte førskolejenta Frida som blir sendt fra Barcelona til den sørspanske landsbygda for å bo hos slektninger, en onkel og tante som skal bli hennes nye mor og far. Hun er ikke i stand til å bearbeide sjokket. Her er lite ytre handling, Sommeren 1993 er mest av en nærgående beskrivelse av en tilstand og en sorg, og den nennsomme behandlingen av den.

Det er nydelig, subjektivt filmet, med en ensom Frida i brorparten av bildene. Et solfylt og vakkert landskap er en utmerket kontrast til den dystre tematikken; barn og sorg. Barnas lek skildres fra innsiden, på dokumentarisk vis.

Laia Artigas i hovedrollen er et virkelig funn, ser gjerne mer til henne, gjerne i fortsatt tospann med regissør Simon.

Med sitt rolige tempo og tilnærmete fravær av handling og ting som skjer, er ikke Sommer 1993 et opplagt valg for barn eller utålmodige voksne. Men du verden for en vakker og treffende og selvsikker skildring! Jeg gråt av sluttscenen, noe av det sterkeste og mest forløsende jeg har sett!


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost