Det er virkelig ikke lov å kjede sitt publikum på denne måten.

Einar Aarvig

11. juli 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Det skal alltids være mulig å tilgi Isabelle Huppert dette flaue, banale og langtekkelige sidespranget. Men Souvenir er ganske fæl. Brorparten av fransk film som finner veien til norske kinoer er noenlunde kunstnerisk og/eller politisk ambisiøs. De ønsker gjerne å si noe om en generasjon, om livsvilkår, klasse og samtid, stort sett med vellykket resultat. (Selv om det har gått en viss inflasjon i Adjø solidaritet-aktig tematikk om sekstiåttere som ikke finner seg til rette i moderniteten og må gjøre oppgjør med egen fortid).

Her lar handlingen seg meget fort oppsummere: Tilårskommen Eurovision-diva tar opp karrieren etter å ha blitt tent på livet av en ung bokser med trange piquet-skjorter og obskøn mustasj. Det er vel egentlig det, veien mot det forutsigbare målet skal bare vanskeliggjøres av noen særdeles forutsigbare hindringer. Her er ingen dybde, ingen undring. Selv den spesialskrevne søttitallsironisk-musikken til  00-hippasene Pink Martini føles fargeløs, umotivert og særdeles lite interessant.

Filmskaperne har åpenbart tenkt på en slags sentimental Melodi Grand Prix-målgruppe da filmen ble til, og (kanskje med rette, hvem vet?) antatt de aldri har sett særlig film før. Alt føles kjedelig og ihjelbrukt, her er ingen lettbent og selvbevisst omgang med de talløse klisjeene. Det er virkelig ikke lov å kjede sitt publikum på denne måten.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost