Sovjetisk maksversjon av Gravity

Einar Aarvig

11. januar 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Først da rulleteksten begynte, ble denne anmelder på rene med at Spacewalker bygger på en sann historie, og at hovedpersonen selv, Alexej Leonov har fungert som konsulent. Interessant, med tanke på at dette er en storfilm, malt med brede strøk, lydlagt av pompøse strykere og at den av og til føles  som mye av en røverhistorie. Se den på så stort lerret som mulig, i en sal med fet lyd!

Spacewalker skildrer to kosmonauter i, to frontfigurer i Sovjetunionens romprogram på det midtre sekstitall. Etter en lang prolog på jorda som forteller oss om deres familieforhold, vågemot, sindighet og ulike temperaturer begir historien seg inn på en slags Gravity i maksversjon. Her er ikke bare ensomme hovedpersoner i rommet, vi følger alvorlige ingeniører og offiserer i kontroll-hovedkvarteret og engstelige pårørende foran fjernsynsapparatene. Moral: Aldri gi opp, uansett. Spenningsmoment: Kommer heltene trygt ned på jorden igjen? Dette har jo aldri blitt gjort før.

Dette er, som antydet, en nokså folkelig storfilm, så svaret er nok ikke altfor åpent. Som i Gravity lages det spenning av alt man kan lage spenning av, både i rommet og veien tilbake, og den, spenningen, altså, er medrivende nok. Det er standardisert og velgjort, og med seriøst imponerende scener fra tidens romstasjoner og militærinstallasjoner. Vi bryr oss om hovedpersonen. Og skildringer fra Den kalde krigen, sett fra sovjetisk side er interessant i seg selv. En anbefaling.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost