Den mest fullendte filmen hittil.

Nicolai Berg Hansson

12. desember 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Nå som forventingene, håpet og frykten har forsvunnet litt etter den initielle buzzen det var å få et nytt Star Wars-kapittel for to år siden, er det lett å gå inn i salen med senkede skuldre, en stoisk ro og trygghet om at dette kommer til å bli bra, i det minste greit underholdende. Episode VIII, The Last Jedi, skuffer ikke.

Filmen plukker opp trådene ganske nøyaktig der The Force Awakens slapp, og fortsatt er det de unge karakterene vi ble introdusert for den gang som står i fokus. Rey er ute på øya med Luke Skywalker, Poe og Finn står ved Leia sin side i motstandsbevegelsen, og Kylo Ren jakter febrilsk på jenta han frykter kan være hans overkvinne.

Mange reagerte på at The Force Awakens resirkulerte for mange troper og momenter fra episode 4. Det samme kan man kritisere The Last Jedi for, bare at det er de to neste filmene i rekken det gjerne pekes til denne gang. Her er det et mangfold av situasjoner som virker litt for kjent fra episode 5 og 6, både blant de store militære konfliktene og mindre personlige dramas. Heldigvis krydres fortellingen til med mange lekre detaljer og nye påfunn over hele linja, så følelsen av gjenbruk er lett å tilgi. Dessuten våger filmen en sjelden gang å ta helt uventede retninger også, så spenningen holdes oppe.

For de som er først og fremst Star Wars-fans, og ikke så opptatt av film generelt, spiller det kanskje ikke så stor rolle hvem som regisserer filmen. Stjernekrig er stjernekrig, liksom. Men for de som bryr seg, er det veldig gledelig at regien står ved Rian Johnson, mannen som ikke bare har gitt oss filmer som Brick og Looper, men også tre av de aller beste episodene av Breaking Bad (deriblant den nå legendariske «Ozymandias»). Her er vi altså i trygge hender. Selv om den med sine to og en halv time tar en sjelden omvei eller er innom en floskel eller to, er fortellerspråket lekent og energisk, og det bygger opp til en storslått avslutning, fortalt med en nærmest barokk sans for det episke. Det er både nydelig å se på og emosjonelt engasjerende.

Noe av det aller mest imponerende er hvor utrolig taktil filmen føles. I enda større grad enn episode 7 og Rogue One, kan man virkelig føle sjøsprøyten i fjeset og vinden i håret. Til og med gjennomsiktige spøkelser fra fortiden er til å ta og føle på. Mye av æren går til foto og effektivt lyddesign, men det er mest regissør Johnsons fortjeneste, som plasserer karakterene i virkelighetsnære, naturlige omgivelser, omringet av småstein, gress og salt. Det er detaljrikt og nært. Også det store bildet er elegant sydd sammen. Jeg skal ikke avsløre mye, men der filmen f.eks. begynner med et storslått, intenst slag i det bekmørke verdensrommet, avsluttes den med et like intenst og storslått slag på bakkeplan, hvor saltsteinen spruter og den hvite bakken bades i rødt. Det er slike kontraster og de visuelle ideene som følger med som henger igjen etter at filmen er ferdig. Dessuten rammer det inn The Last Jedi som et effektivt enkeltstående kapittel, like mye som den er en del av en større saga.

Balansen mellom enkel humor med kvikke one-linere og det mørke, tragiske er perfekt, akkurat slik Star Wars burde være. Ikke for barnslig, aldri for skummelt. Og filmen holder seg tro til den originale tematikken, nemlig drakampen mellom det gode og det onde i oss. Selv om The Last Jedi ikke er helt perfekt, er den nok den mest fullendte av filmene som hittil er kommet i den nye serien.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost