Orgie i klisjeer, uspennende spenning.

Einar Aarvig

12. februar 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Åpningsscenen er effektiv, det skal den ha: Et par venter tvillinger, den ene viser seg å være dødfødt. Deretter er Still/Born en orgie av klisjeer og lettvintheter.

Man kan kanskje tilgi skuespillernes kritthvite tenner og «rett fra skjønnhetssalongen»-utseender. Eller de ekstremt kliniske interiørene og uteområdene. Standardopplegget med kvinne som ikke finner seg til rette i nytt hus, i ny tilværelse som mor, kan vi “se gjennom fingrene” med. Christie Burke er ganske god i hovedrollen, mens Jesse Moss er temmelig krise som mannen hennes. Han trekker ned samtlige av sine scener, skuespillet er lite genuint, han virker mer opptatt av å etterligne diverse hollywoodkjekkaser og å se bra ut foran kamera enn å agere og reagere med i situasjoner med motspillerne.

Det er slitsomt med den gjennombrukte «er hovedpersonen gæren eller ikke»-pendlingen, men la gå. Kanskje man til og med kan akseptere tjuveriene (eller «referansene» eller hva det er) til forbildene Paranormal Activity, Rosemary’s Baby og Ondskapens hotell. Har forresten regissør og manusforfatter også latt seg inspirere av norske Babycall (2011)? Det får bli en annen diskusjon.

Det totalt utilgivelige er at filmen svikter i sine to viktigste områder: Mystikken er uutviklet og lite mystisk og enda verre: skvettescenene er finnes ikke skremmende. Selv i de semreste skrekkfilm rykker man til når det ropes BØ!, men det er overhodet ikke tilfellet her, mye takket være uoppfinnsom oppbygning og dårlige effekter.

Dette er mest for de som liksom må se all skrekk, uansett.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost