Choose a big fucking cinematic experience!

24. februar 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Enkelte oppfølgere skulle aldri blitt laget, og føles bare som et vemmelig forsøk på å melke mer penger ut av noe som funket for første gang. Nervene var høye da Trainspotting 2 – 20 år etter – ble en realitet. Danny Boyle har også blitt 20 år rikere som filmskaper, og innfrir kraftig med sin retur i registolen. Godgjengen er også med videre, heldigvis, og det er skikkelig fint å se Ewan McGregor, Robert Carlyle, Jonny Lee Miller og Ewen Bremner tilbake i samme dysfunksjonelle gryte.

Boyle beholder den lekne, brutale og direkte køddete stemningen i T2. Samtidig er filmen tidvis enormt melankolsk og mørk, der den kaster et dystert blikk på hvordan heroin noen ganger kan være din eneste venn. Når det har gått så lenge som tyve år, nesten et helt lite liv i mellom, er det klart at gjensynet blir sterke saker. Ytterst rørende til og med. Scenen hvor Renton møter Begbie igjen blir et av filmens mange høydepunkter, og er viktig for karakterenes historie og forhold til hverandre. Når det kommer til det estetiske uttrykket beholder Boyle (gledelig) det hektiske tempoet, med noen usedvanlig nydelige vidvinkler, herlige neonfarger og minneverdige freeze frames. Imidlertid er jeg – i min store nostalgiske eksatse – litt mindre begeistret for den nye karakteren som blandes inn og får stort spillerom. Den luksusprostituerte Veronika blir en naturlig del av gjengen på sikt, og er slettes ikke verst – men det er ikke henne man egentlig er interessert i å bli kjent med. Det er gjenforeningen, forsoningen og massevis av nytt bråk – forgylt med Danny Boyles signatur – fansen vil ha. Og fansen får. Og ikke finn på å se denne hjemme – choose a big fucking cinematic experience!


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost