Mer stemning enn brodd.

Le LD Nguyen

5. september 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Don Siegel gjorde en legendarisk filmversjon av Thomas P. Cullinans roman i 1971, med Clintern i hovedrollen. Clint Eastwood var kraftfull, slu og farlig i rollen som nordstatssoldaten som blir reddet og tas hånd om av jentene og kvinnene ved en kristen skole i fiendtlig territorium.

Sofia Coppolas versjon når dessverre ikke opp til Siegels høyder. Det er et relativt enkelt, men samtidig komplisert litterært forelegg å bryne seg på. Hør bare: Borgerkrigen i USA. Hunky soldat er døden nær. Blir plukket opp av en ungjente og ført til et hjem som bebos av superkristne kvinner som er avsondret fra omverdenen. Riktig så kjekk der han ligger i senga og blir sprekere dag for dag. Vekker lidderlige følelser hos husets kvinner i riktig alder (som i dette tilfellet spenner ganske vidt). De begynner å puste litt tyngre, sender lengselsfulle blikk og vil ha et kyss. Høres ut som en pornosetting, men, neida, det er heldigvis ikke slik. Dramaet og psykologien stikker selvsagt dypere enn som så.

 

Coppola komponerer nydelige bilder og stemninger. Hun får imidlertid ikke bestemt seg for hva slags fyr Colin Farrell skal spille, og mye av brodden fra Eastwoods rolletolkning er fraværende her. Til tider virker det som om de gode skuespillerne surrer rundt uten å vite hva de helt skal uttrykke. Særlig gjelder dette Farrell og de tre hoveddamene – Nicole Kidman, Kirsten Dunst og Elle Fanning. Men samtidig er det noe magisk og fengslende ved Coppolas regi, filmen sniker seg gradvis under huden på deg og holder interessen oppe hele veien.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost