Fornærmelser som svir.

Admin Filmmag

5. april 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Anmeldt av Mads Kvalvaag Halvorsen

Kongen av politisk satire har betimelig nok kastet sitt blikk mot øst, og tar i sin nye film for seg den politiske maktkampen som oppstår etter Josef Stalins død. Det er altså ikke det moderne Russland vi skal til, men Sovjetunionen. Iannuccis satire kler det historiske suset, og filmen ser både tidsriktig og moderne ut samtidig. Selv om den italiensklydende briten har tatt seg visse friheter hva gjelder historiske fakta, er de grove trekkene i historien korrekte. Dette er dog ikke for historietime å regne, særlig med tanke på den syrlige humoren som glatt hopper bukk over både drap og andre brutaliteter.

For dette er en komedie, og le gjør man. Iannucci har vist en nesten utilnærmelig evne til å skrive de mest bitende replikker selv i et traust og gubbete politisk miljø – se for eksempel In the Loop (2009) eller den Emmy-belønnede TV-serien Veep. Også i Sovjetunionen svir fornærmelsene så til de grader, godt levert av en sterk gjeng skuespillere. Man er nødt til å overse at disse liksom-russerne snakker både amerikansk og engelsk, og ikke gjør noe som helst forsøk på en samlet språkdrakt. Det går riktignok greit, og replikkene sitter nok bedre uten en tilgjort aksent i tillegg.

Kombinasjonen av manus og skuespillere er det som bærer hele filmen. I begynnelsen introduseres vi for en gjeng gamle gubber, der Simon Russell Beale og Steve Buscemi briljerer, før vi etter en drøy halvtime får møte tre representanter fra den noe yngre garde. Jason Isaacs, Rupert Friend og særlig Andrea Riseborough kupper scenen når de gjør sitt inntog, og står for de absolutte humoristiske høydepunktene. Som helhet når kanskje ikke The Death of Stalin helt de høyder Iannucci har vært borti før, men er allikevel svært morsom.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost