Kleint og med nerve.

Le LD Nguyen

21. desember 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Tommy Wiseau er en livskunstner av det eksentriske, egosentriske og tragikomiske slaget. En type som mange av oss har støtt på en eller annen gang i livet, eller til og med fremdeles har i omgangskretsen. En fyr som tar altfor mye plass, lever i «nuet», suller rundt med sine virkelighetsfjerne idéer og kjører løpet to the max – hele jævla tiden. Mannen er kjent for å ha laget «verdens dårligste film», The Room (2003). En film som Wiseau både produserte og hadde manus og regi på, samtidig som han spilte hovedrollen. Et tvers igjennom amatørmessig prosjekt som Wiseau brukte 6 millioner dollar på, og ingen visste helt hvor han fikk pengene fra. Wiseaus filmcrew og medskuespillere ble drevet til vanvidd av mannens kunnskapsløshet, inkompetanse og ville påfunn. Filmen, som opprinnelig var ment som et dypsindig drama, endte opp som en ufrivillig komedie (Dis, noen?). The Room fikk bare en håndfull forestillinger på kino og tapte penger så det suste, men har i ettertid gått i pluss takket være kultilmstatus med dertilhørende videosalg og spesialvisninger på filmklubber over hele verden.

 

Folk som Wiseau er fascinerende, de gir livet farger og utvider fastlåste perspektiver, samtidig som de kan være slitsomme å forholde seg til. Det kan Greg Sestero skrive under på. Han var Wiseaus nærmeste (og mest sannsynlig eneste) venn under årene da The Room ble til, og hadde en stor rolle i filmen. I etterkant har han skrevet en bok om sine opplevelser, og det er denne boken som har lagt grunnlag for James Francos The Disaster Artist. James Franco har regi og spiller rollen som Wiseau, mens lillebror Dave Franco spiller Greg Sestero. Historien er så over toppen at man har vanskelig for å tro at den er sann, men James Franco har klart å holde ting under disiplin og leverer en fantastisk morsom film uten at man føler at det hele blir for oppjazzet. Kjevedroppende og kleine situasjoner står i kø, samtidig har The Disaster Artist en sår, ektefølt nerve som tar deg nær karakterene og deres bestrebelser. Det gjøgles også fritt med Hollywood-miljøet og diverse mekanismer innen den ravende gale filmbransjen. Det er ikke lett å spille dårlig når man er en god skuespiller, men James Franco gjør det med stor overbevisning i scenene som replikerer den originale The Room. Lillebror Dave jobber riktignok med en mer konvensjonell karakter, men viser også han ypperlig dybde og timing. Spillet mellom Franco-brødrene og dynamikken mellom karakterene deres er filmens største beholdning og kunne ideelt sett vært brukt mer tid på. Joda, scenene på «The Room»-settet, der regissøren byr litt for mye på seg selv, sikkert i et forsøk på meta-et-eller-annet, er til tider ustyrtelig morsomme, men The Disaster Artist hadde vært en mer fullkommen film dersom man hadde lagt ørlittegranne mer vekt på drama- fremfor komedie-elementene.

 

Uansett, The Disaster Artist er en i det store og hele en skarp miks av hjertevarme for karakterene, smart humor og ballespark mot både indre og ytre dårskap, og har således blitt en film du er forpliktet til å få med deg.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost