Sylskarp og vittig.

21. desember 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

I kammerspillet The Party samles et knippe av Storbritannias aller beste skuespillere – et stjernelag bestående av blant andre Kristin Scott Thomas, Cillian Murphy, Emily Mortimer og Timothy Spall. På snaue 71 minutter får et drama av enorme proporsjoner utbrodert seg, der enkeltkarakterene tar mye mer plass en rommet de har til rådighet. Janet (Thomas), en suksessfull maktpolitiker, huser en fest for å feire en forfremmelse. Samtidig er det noe merkelig på gang med mannen hennes (Spall), men vi rekker ikke å forstå så mye før selskapet plutselig er på plass. Her møter vi først Janets bestevenninne April (Clarkson), den desidert morsomste og kruttsterke karakteren. En umiddelbar favoritt. Det blir fort klart at hver eneste gjest har mye på hjertet, og problemer som påvirker alle andre i rommet i noen grad. Det er med andre ord en selvfølgelighet at dette ikke ender pent.

 

The Party har et typisk teaterformat, og jeg veldig gjerne skulle sett dette på en scene. Den funker likevel veldig godt som spillefilm også, mye på grunn av det estetiske og klassiske uttrykket Potter har gått for. Hele filmen er i pent sort-hvitt, og inneholder få forstyrrende elementer til dens fordel. Omtrent alt er overlatt til sylskarp og vittig dialog, som en slags base lagt ut for at hvert eneste talent skal få briljere og eie fokuset ditt. Noe som kan se ut til å starte som et helt alminnelig og kjedelig middagsselskap, eskalerer raskt til å bli en intern katastrofe: både vinduer og hjerter knuses, sannheter blir lagt frem, og voldelige trusler er noe av utfallet. Clarkson stjeler utvilsomt showet, men samlet merkes det at alle tror på sine respektive roller, og slikt blir det god film av.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost