Gud? Djevelen? Din egen egoisme og egennyttighet?

Le LD Nguyen

20. april 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Italienske Paolo Genovese fikk en internasjonal hit med Perfekte fremmede for et par år siden, og har nå tatt seg frihet til å levere en film som av det djerve, eksperimentelle slaget både i form og innhold.

Det mest såpete jeg har sett på lang tid. 

The Place er en kraftig bearbeidet adaptasjon av den amerikanske tv-serien The Booth at the End (2010). En fremmed, mystisk mann (Valerio Mastandrea) sitter ved et bord innerst i caféen The Place. Ingen vet noe om ham, bortsett fra at det går rykter om at han har magiske evner og kan oppfylle dine ønsker – hvis du utfører oppdrag som han gir deg. Oppdragene kan være av hverdagslig art, men ofte er det uhyrlige ting mannen ber deg om å gjøre. Avhengig av dine egne motiver og ønsker.  En gammel dame får i oppgave å sprenge et utested fult av mennesker dersom hun vil kurere sin Alzheimer-rammede mann. En blind mann må voldta en kvinne dersom han vil ha synet tilbake. En nonne må bli gravid for å kunne få tilbake sin gudstro. En mann blir bedt om å drepe en jentunge, en annen pålegges å beskytte samme jenta. Selv om The Place hovedsakelig bæres oppe av dialog og har mange av komediens virkemidler, er det en intens, mørk og spent stemning som hele tiden ligger i bunn.

Hvem er denne mannen? Gud? Djevelen? Ditt eget speilbilde som konfronterer deg med din egoisme, egennyttighet og grenseløse vilje til å manipulere livet i den retning som passer deg?

Som filmprosjekt er The Place veldig interessant. Det aller meste foregår rundt cafébordet og kan i lengden bli en smule ensformig, samtidig spinner filmen et vev som binder enkelte av de ulike karakterenes skjebner sammen og bretter ut bakenforliggende forhold på en rytmisk stødig måte som holder interessen din oppe for hvordan det hele skal kulminere. Tematisk sett gaper imidlertid The Place over såpass mye at filmen til tider mister retning. Genovese har villet litt for mye med denne urbane Faust-fabelen. Det høres kanskje litt merkelig ut, men selv om The Place er saktegående føles den av og til litt hektisk; det kunne vært mer substans og dybde i karakterenes reaksjoner og mentale ståsted. Hvert av de moralske dilemmaene vi presenteres for hadde vært nok til å dekke en film. Selv om jeg ikke har sett tv-serien kan jeg levende se for meg at dette kanskje er et format som hadde passet bedre; hver historie tildeles sin egen episode.

Uansett, The Place er en beundringsverdig film med et høyt ambisjonsnivå uttrykt på lavmælt vis, og dessuten velspilt og spennende nok til at den er verdt kinobilletten.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost