Fortellerglede og utrolig detaljrikdom.

Admin Filmmag

20. februar 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Anmeldt av Mads Kvalvaag Halvorsen

Med sin nye film har mexikanske Guillermo del Toro vendt tilbake til en stil som minner om hans fantastiske Pans labyrint (2006), og for min del kan han fortsette å lage magisk realisme så lenge han lever. The Shape of Water er satt til USA under den kalde krigen, og det betente forholdet mellom amerikanerne og russerne ulmer hele tiden i bakgrunnen. Dette er allikevel ikke hovedfokuset for historien. I sentrum finner vi nemlig Elisa Esposito, spilt av Sally Hawkins, som jobber som renholdsarbeider på en hemmelig lab. Hawkins er strålende i en av sine mest krevende roller til nå, og får virkelig vist følelsesregisteret som bor i henne.

Men det er del Toro som er den største stjerna her. Hans fantasi og skaperkraft virker å være nesten utømmelig, så rik og mektig er The Shape of Water. Det som i utgangspunktet er en relativt enkel historie fortelles på en så mesterlig måte at man ikke kan annet enn å rives med. Filmen formelig skummer over av fortellerglede, og detaljrikdommen er slik at man nesten ikke tror det. Del Toro har satt sammen et perfekt team for å fortelle sin perfekte historie, og da blir jommen ikke resultatet mindre enn perfekt det også.

Man skjønner fort at det er lagt mye kjærlighet i denne filmen. Åpningssekvensen er eksempelvis helt nydelig gjort, og viser oss umiddelbart hvilket univers vi er i – selv om det jo umiskjennelig ligner på vårt eget. Det er magi her, og ikke bare av den typen vi leser om i eventyr. Magien ligger i kameraets bevegelser gjennom rom, i Sally Hawkins’ hender, i kostymene, og selvsagt i Doug Jones’ vakre, mystiske vannmann. Den ligger i del Toros øyne, ører, sjel og hjerte, i alt han bruker for å skape film. Og den ligger i oss, når vi går ut igjen i den virkelige verden etter to timer i hans eventyrland.

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost