Varsomt, finstemt og med flott kontroll på spenningsforløsningen.

Le LD Nguyen

20. august 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Det er ikke mange norske regissører som har samme evne som Joachim Trier til å røske tak i nakkehårene dine allerede i anslaget. Far og datter er på jakt. Jenta går foran og stivner til idet de ser en hjort. Far løfter geværet og sikter inn på hjorten, før han sakte dreier våpenet mot hodet til datteren sin. Instinktivt skjønner du at dette er en film som ikke gir deg ro.

Trier er kjent for å være leverandør av store, viktige relasjonsdramaer, men Thelma er en maktfull prestasjon som viser at mannen behersker sjangerfilmen vel så bra. Her utvises stødig regi og utpreget god smak både på scenekonstruksjon, bildekomponering og stemningsskapning. Vi vet at skuespiller Eili Harboe er ufattelig dyktig (Filmmagasinet satte henne på coveret allerede med debuten i Kyss meg for faen i helvete), og her løftes hun til nye høyder takket være Triers instruksjon.

Historien om jenta i livets vår som flytter fra foreldrene i bibelbeltet og inn på studenthjem på Blindern, hvor hun opplever forelskelse, studenttid med dertilhørende festing og nye vennskap, og også utpreget ensomhet og følelsen av å være annerledes enn «alle de andre», brettes ut på en varsom og finstemt måte med flott kontroll på spenningsforløsningen.

La det være sagt: Thelma er ikke en grøsser, men snarere en spenningsfilm med overnaturlige elementer. Det siste fordrer imidlertid en stor grad av psykologisk troverdighet for at filmen skal funke – og det gjør den.

Legg dessuten til en gåsehudfremkallende lyddesign, og du har en mørk, gripende og foruroligende thriller som sparker i gang filmhøsten på perfekt vis.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost