Så bekmørkt at man skjemmes av å le.

22. januar 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

En ung jente har blitt voldtatt og drept. Hennes mor, Mildred Hayes (McDormand), er forbanna på lokalpolitiet, og bestemmer seg for å sette opp tre svære skilt langs veien med en personlig beskjed. Kritikken går til politisjef Willoughby (Harrelson) for å ikke ta godt nok tak i saken. Gnistene eksploderer til en kamp om skyld og rettferdighet, hvor det hele veien er plent umulig å gjøre alle til lags. McDonagh har med Three Billboards levert sin hittil mest gjennomførte og velskrevne film, og solide veteraner på skuespillersiden utfører også noen av sine aller beste prestasjoner.

 

McDonagh er en mester på svart komedie, noen ganger så bekmørkt at man skjemmes av å le. På den andre siden er humoren så intelligent og slående utformet, at det blir umulig å ikke storkose seg. Three Billboards er også ekstremt velbalansert; selv om den er gjennomsyret av sinne og sorgtunge øyeblikk, finnes det også et hav av genuin menneskelighet og rom for forståelse. Alle er på en måte i samme båt av fortapthet, men av forskjellige årsaker. Sam Rockwells tenåringsaktige og inkompetente skikkelse som politibetjent gir ofte det ekstra sceneløftet i et ellers meget rikt karaktergalleri. For ikke å snakke om at det er store muligheter for at McDormand vil kunne pryde peishyllen med noen av de gjeveste prisene de neste månedene, og minner oss på at hun er en av de desidert beste skuespillerne i sin generasjon. En av filmens mange styrker er at den er modig og provoserende på en måte vi sjeldent ser i moderne filmskaping. Enkelte scener vil garantert sette seg godt igjen i minnet (bit deg merke for eksempel et hoste blod-øyeblikk), nettopp fordi dette er en perfekt miks av action, fine emosjonelle stikk og hysterisk tragedie.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost