Noe av det flotte med Tom of Finland er hvordan hovedpersonen fremstilles som både grisete og glad-pervertert, i den grad filmskaperne har forsøkt å skjønnmale den virkelige Touko Laksonen, skjer det ikke på snilt og forsiktig Disney-vis.

Einar Aarvig

6. oktober 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Noe av det flotte med Tom of Finland er hvordan hovedpersonen fremstilles som både grisete og glad-pervertert, i den grad filmskaperne har forsøkt å skjønnmale den virkelige Touko Laksonen, skjer det ikke på snilt og forsiktig Disney-vis. Samtidig er biopicen om den innflytelsesrike finske homoerotikk-kunstneren (både Village People og Turboneger har latt seg stil inspirere) episk og bred og spiselig nok til å bli våre østlige naboers Oscar-bidrag.

Det ser lekkert ut, her er nydelige og gjennomtenkte interiører og eksteriører, og historien er velsmurt og finpusset og med flere lag. Effektive, uredde og samtidig subtile koblinger mellom vold/undertrykking og sex, kanin-metaforer, smarte tidshopp og en nøktern-realistisk behandling av krigstraumer er blant ingrediensene som hever Tom of Finland høyt over beslektede kunstnerportretter.

Pekka Strang er glimrende i tittelrollen, filmen gir oss nødvendig sympati med hovedpersonen uten å henfalle til nesegrus idolisering. Det er skikkelig hollywood til tider, bare med en god dose velutstyrte lærmenn og cowboys og noen tegninger som har gjort evige inntrykk. Betimelig film, forbilledlig gjennomført.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost