Men hva er det de prøver å fortelle?

Nicolai Berg Hansson

30. august 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Fra fjorårets Å vende tilbake og sommerens Sensommer ble det klart at Henrik Martin Dahlsbakken liker små, kammeraktige karakterdramas. Cave er intet unntak, men her har han også gitt det hele et skikkelig thriller-bakteppe.

Kjæresteparet Adrian og Charlotte, samt sistnevntes eks Viktor, har dratt opp i fjellene for å ta seg gjennom en uutforsket grotte. Så fort de er nede i mørket, blir det klart at dette ikke blir så lett som de så for seg. Historien tar en del overraskende vendinger, og regissør/forfatter Dahlsbakken er flink til å krydre filmen med hint og frampek. Likevel er det dessverre noen steder det skorter litt. Replikkene blir noen ganger for keitete, og karaktermotivasjonene ofte komplett fraværende. Det at Viktor og Adrian framstår som totalt usmakelige idioter begge to er i og for seg greit, usmakelige idioter finnes i virkeligheten. Men at Charlotte, som framstilles som den mest oppegående, har vært sammen med noen av dem, er litt vanskeligere å kjøpe.

Innimellom blir jeg også usikker på motivasjonen bak filmspråket. Spesielt i de første ti minuttene er klipperytmen så hyperaktiv at man ikke rekker å ta innover seg et eneste uttrykk, og jeg tar meg selv i å falle ut av historien og tenke «Hva i all verden er det filmskaperne prøver å formidle nå? At disse folka lever på kanten og ikke liker å sitte i ro? Akkurat den delen skjønner vi, de skal tross alt inn i en grotte».
Det Dahlsbakken derimot får til, ofte med glans, er å skape uhyggelig stemning gjennom effektiv bruk av bilder og lyddesign. Mange av grottescenene ser knallbra ut. Spenningsnivået er upåklagelig. Manuset kunne vært litt mer utarbeidet, men som sjangerfilm leverer Cave.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost