Skyr ikke det grusomme.

Nicolai Berg Hansson

19. februar 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Dette er en vanskelig film å anmelde. La oss ikke gå så mye inn på hvor motivasjonene bak den ligger, eller i hvilken grad filmen er spekulativ og manipulerende. Det er klart at Utøya 22. juli etter omstendighetene beveger seg noe utenfor sfæren til en vanlig film. Spesielt for oss nordmenn er det umulig å møte filmen og ikke bli det minste påvirket av det nasjonale traumet vi opplevde den gang, men la oss nå prøve å bedømme den som et filmverk. Det fortjener den jo.

Handlingen sier vel mer eller mindre seg selv. Tenåringsjenta Kaja er på Utøya med sin lillesøster, og panikken sprer seg idet skudd høres i det fjerne. De neste 70 minuttene er det kaos. På alle måter en enkel historie, men spennende fortalt. At Kaja kommer bort fra søsteren sin, gir filmen et ekstra element, i og med at det ikke bare handler om å overleve, men også å finne hverandre igjen. Enkelte ganger lugger det litt i rytme og dialog, men andre ganger er det til gjengjeld fryktelig intenst.

Filmen foregår i «real time», fra noen minutter før skytingen begynner, til redningen anes i det fjerne. Historien er fortalt som en enkel, uavbrutt hendelse, uten klipp eller hopp i hverken tid eller rom. Dette gir filmen nærmest en dokumentarisk følelse, som underbygges av bl.a. ukjente fjes og mangel på musikk.

Med andre ord er det på det tekniske planet filmen overbeviser mest. Selv om det simulerte long-taket ikke er hundre prosent sømløst, er det et meget virkningsfullt grep, og på alle måter imponerende gjennomført. Et annet nøkkelelement er lyddesignet. Skuddsalver både nært og fjernt, stemmer som uler i det fjerne, og små naturlige skogslyder, skaper en klaustrofobisk atmosfære.

Andrea Berntzen gjør en helt fenomenal innsats som Kaja, jenta som fungerer som publikums øyne, så og si. Kameraet forlater aldri hennes side – vi løper med henne når hun flykter, vi legger oss ned med henne når hun gjemmer seg, og vi er tett oppi fjeset hennes i panikkanfall. På mange måter bærer Berntzen filmen på sine skuldre.

Utenom henne er skuespillet av varierende kvalitet. Noen sliter med å få fram forvirringen og alvoret som skal formidles, mens andre skinner i sine små roller. Uansett er dette en liten pris å betale når rollene gestaltes av unge, ukjente skuespillere. Hadde det vært kjendisfaktor på halvparten av fjesene, hadde det umiddelbart ødelagt den virkelighetstro illusjonen.

Erik Poppe kan ofte være litt blaut og melodramatisk. Disse tendensene er det heldigvis lite av i Utøya 22. juli. Her skys det ikke unna vonde, grusomme øyeblikk, tvert imot grenser filmen er lite øyeblikk til å være i overkant modig, men det gjøres på smakfullt vis, om det ordet kan brukes i denne sammenhengen.

Filmen kommer nok til å oppleves forskjellig av alle som ser den, og antakeligvis er det altfor lite med et par timer for å kunne bedømme dens virkelige kvaliteter (eller mangel på, eventuelt). Litt for tidlig å si om Utøya 22. juli er vellykket eller ei, i det store og det hele. Men at det var en emosjonell og mektig opplevelse, kan jeg ikke nekte for.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost